HVA GJØR DU AKKURAT NÅ?

Ligger du å sover? Spiser du? Leker? Bader du? Hva er det du GJØR akkurat nå? Det er tankene som slår meg hver eneste dag. Det er noe en mamma skal vite. Jeg trur alle mammaer i hele vide verden vil vite hva barnet sitt gjør til enhver tid. Når barnet blir fratatt deg, og du ikke får se barnet ditt mer enn to ganger i året, så skjærer det ett ekstra sår i mammahjertet og tenker hele tiden på hva barnet ditt gjør, når du gjerne skulle vært der selv og sett det med egne øyne. Det hadde vært din jobb å bade barnet ditt, det hadde vært din jobb å legge barnet ditt, det hadde vært din jobb å gi barnet ditt mat, trøst, kjærlighet og omsorg. 

Men når man ikke får lov til disse tingene, så.. Hva skal man gjøre? Man sitter der og alt faller sammen. Han blir eldre, han begynner å snakke. Og jeg får ikke se det. Jeg får heller høre alt som har skjedd og utviklingen når vi kommer de to gangene i året vi får se vårt eget barn. Men det er ikke nok! Jeg får ikke nok informasjon, jeg får ikke bilder av han på egen initiativ , og får vite egentlig ganske lite generelt. Hadde jeg latt staheten min slått ut for fullt den dagen de tok han, så hadde jeg tatt han ut av armene dems, tatt bilen og kjørt langt, langt, langt vekk. Men der kom makten inn da. Man føler seg ekstremt forsvarsløs og helt maktesløs. Man må sitte der å se på at de fjerner sønnen våres fra oss, setter han i barnevernets bil, setter han i barnestolen og tar på han beltet. 
( Dagen de tok han) 
Det er ingen hemmelighet at barnevernet misbruker makten for pengenes skyld. Dem ser på dette som veldig gøy. I erfaring at barnevernet stod og smilte når vi pakket tingene våres og måtte ut av mødrehjemmet på 2 timer. 

Det etterlater så mange dype sår. Så mange tanker! Det går ikke i en dag hvor jeg ikke tenker på Nicholas, hva han driver med, hva han har gjort den dagen, og hva han skal i dagene fremover. Barnevernet har gjort dette på en så råtten måte, at jeg ligger om kveldene og planlegger hevnen dem skal få. Vi ble rett og slett lurt rundt lille fingeren, og var bare løgn alt dem sa og fortalte for å finne en grunn til å kidnappe han som jeg liker å kalle det. 

Jeg glemmer i hvert fall ikke minnene vi fikk sammen de to månedene! De fantastiske turene ned til byen, leke plassen, alle prate stundene, sangstundene, kose stundene, latter stundene, og jeg kunnet ramset opp en hel haug. Jeg savner å trille vogn og få komplimenter på gata at jeg har en så fin sønn som ligner på meg. Jeg savner alle lydene Nicholas ga til meg, alle smilene, latter, og den kjærligheten jeg fikk av han og den kjærligheten jeg ga til han. Det ble en haug tårer fra både oss og Nicholas når vi plutselig en dag ble splittet med makt. 

Jeg trudde barnevernet var noe fint noe, jeg trudde dem hjalp familier, og med veiledning om det trengtes hos foreldrene. Men så feil kan man jo ta. De var isteden de verste folkene man kunne møte på, og jeg har aldri kjent ett større HAT som jeg gjør med barnevernet. Jeg har ikke lest om noe annet enn bekymringer her og bekymringer der i det siste, og jeg syntes at dette er og blir helt sinnsykt. Det med å hjelpe mennesker har blitt noe barnevernet bryr seg langt om, og er bare penger og makt som står i hodet dems. Og følelsene dems er som ett råttent hjertet uten følelser.  

Det er én ting jeg alltid har lurt på siden den dagen de tok han fra oss, og det er at jeg lurer virkelig på hva barnevernet selv hadde gjort i denne situasjonen? Om noen lurte dem trill rundt på måten de gjør, og plutselig en dag tok dems barn? De er de eneste menneskene som ikke fortjener å få eller ha noen barn for å være helt ærlig. Hadde jeg selv jobbet i barnevernet så vet jeg nøyaktig hva jeg hadde gjort. Det hadde vært så sinnsykt deilig om dem fikk kjenne på hvordan det er! Kanskje dem skjerper seg med å ta alle barn fra alle foreldre. 

Jeg har lest mye på nettet av foreldre som rømmer til Polen, Sverige, eller andre land for å slippe unna denne terroren i Norge. Og jeg kan med hånda på hjertet si at det forstår jeg så ubeskrivelig godt! Skulle så ønske at det var meg som fikk rømme vekk fra dette og levd lykkelig med en familie på tre. Folk begynner å innse hvordan de jobber og opererer. Det syntes jeg er ekstremt bra, for da kommer familier ut av Norge og slipper denne galskapen. Dette er noe jeg ikke unner ingen familier. Denne smerten, denne sårbarheten, de tankene, og de sorgene. 

Det er så mange foreldre der ute, som ikke forstår hvordan dette føles fordi de ikke har mistet sine kjære selv. Men jeg har fortalt historien min til noen foreldre der ute som har begynt å gråte på mine vegne og kan ikke forestille seg hvordan det hadde vært om de hadde mistet sine barn. Man må nesten komme i barnevernet før man forstår hvor ille dette faktisk er. Det er mange skoler der ute som er veldig glad i å ødelegge for sine tidligere elever senere i livet. Som liker å følge med, lese bloggene dems, stalke dem på facebook og overalt, for så å bli raske på tastaturet for å sende bekymringsmeldinger så fort de ser at tidligere elever er gravide. Som dessverre skjedde i dette tilfelle. Og jeg hadde trudd litt bedre om dem, for å være helt ærlig. For meg så er det å synke ganske lavt når man skal ødelegge alt for sine tidligere elever. Jeg vet ikke om de IKKE likte meg eller ikke har det bra selv,  eller hva som var greia, men råttent gjort var det. Noen lærere er gode mot elever på skolen og er opptatt med å undervise elevene sine, i mens andre er mer opptatt av å sitte på kontorstolen sin og sende ut bekymringsmeldinger om sine tidligere elever som sluttet der for over 3 år siden. 

Jeg håper at ganske snart så er det ikke noe barnevern, for de er ikke her for å hjelpe, men for å ødelegge mennesker. Det er det eneste de er flinke til. Det får heller komme noe annet som ER DER for å bokstaveligtalt hjelpe, og ikke noe annet. 

- Nicholas, mamma elsker deg ♥

 

JEG MÅ VÆRE "KNIPS" DER!

Hei alle sammen ♥

I min situasjon som jeg har havnet i mot min vilje, så er det veldig vanskelig å være seg selv. Det er ekstremt vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg når man bare blir tråkket på, undervurdert og blir mer og mer ødelagt. Man begynner til slutt å tenke " Hvem er det som stoler på meg og det jeg mener om Lettere psykisk utviklingshemmet, og hvem er det som stoler på dem? Hvem stoler på det som står i papirene?" Og er det noen som er helt enig med meg, som egentlig ikke er det men ikke vil/tør å fortelle det fordi dem er usikre på reaksjonen jeg vil komme med? 

I det siste så har jeg tenkt en god del på nettopp dette, og ubeskrivelig lenge så har jeg sett etter tegn hos andre, prøvd å lese uttrykk og holdning. Jeg føler at jeg må være helt DER hele tiden om dere skjønner hva jeg mener. En av grunnen til at jeg føler at jeg ikke kan være meg selv er på grunn av at jeg føler at jeg ikke kan si " Jeg glemte det" eller " jeg husker ikke". Jeg vegrer meg ekstremt mye om noen spør meg om noe eller snakker om noe, og jeg i noe tilfeller svarer " Det glemte jeg.. Eller " husker ikke helt. " For meg så virker det helt unormalt at man kan glemme. Eller at man ikke husker alt. 

Eller i en annen setting der flere skal snakke til meg samtidig i noe sosialt som skjer. Det går helt fint det, men har jeg en samtale med EN person, så snakker jeg ferdig med den personen og ikke avbryter for å snakke med noen andre som snakker med meg. Det blir for meg veldig frekt. Og da jeg kommer til noen andre og sier " Hva sa du?". Så ser jeg liksom i øyne " fulgte du ikke med? Nei, hun der sliter med konsentrasjonen og klarer ikke å følge med på flere ting på en gang". Jeg beklager, men jeg er bare EN person, og kan ikke svare alle samtidig.  Har jeg en samtale med en, så la den personen snakke ferdig til meg, og la meg snakke ferdig til personen. Så kan jeg komme til deg. 

Det er det jeg mener med at jeg må være DER på ett knips! Svarer jeg ikke fordi jeg er i en samtale, at jeg kan glemme jeg også eller ikke huske alt så tenker folk " Ja, du har faktisk den diagnosen du. Konsentrasjonsvansker og hele pakka". 

Som sagt som det står litt lenger opp, så virker det helt unormalt at man skal glemme eller ikke huske alt i mitt tilfelle før folk tenker at jeg har en diagnose. Da begynner jeg å tenke " hvordan skal jeg oppføre meg?" Ekstremt mange har kommet til meg og snakket og glemt hva dem skulle si midt i setningen, mange har sagt til meg at " det husker jeg ikke" Og jeg bryr meg virkelig ikke en knipp. Jeg tenker ikke diagnose, jeg tenker ikke konsentrasjonsvansker, jeg tenker ingenting. For det er for F... NORMALT! Men hos meg, så er det tydeligvis ikke normalt, fordi det er nettopp dette som står i papirene på Lettere psykisk utviklingshemmet, at man glemmer hele tiden, ikke husker noe eller har konsentrasjonsvansker, lese og skrivevansker. Forteller jeg at jeg glemte noe, eller ikke husker noe så tenker man " Du glemmer mye, du husker jo ikke no.". Men jeg kan jo ikke si at jeg ikke glemmer eller ikke husker noe mer enn andre? 

Jeg har jobbet i butikk, og jeg VET hvor ofte personer glemmer. " Vent litt jeg glemte en melk." Kommer til kassa: " Oi, jeg glemte smør og jeg." Går ut av butikken, og kommer tilbake " ops, Jeg glemte bank kortet mitt jeg, har du den her? " Jeg tenker ikke at den personen er helt tilbakestående. Hvorfor er jeg tilbakestående om jeg glemmer en melk også?  Noen av kundene har kommet til meg og beklaget tullet. Men jeg har alltid pleid å fortelle at det er helt normalt, så det er ikke noe problem, begynner å smile og har en koselig samtale. 

Det er nettopp det som er vanskelig å motbevise da. Motbevise at man ikke skal glemme, jeg prøver å unngå og si " jeg husker ikke". Fordi ALLE glemmer. Alle husker ikke alt eller vet alt. Rett og slett. Jeg har i perioder sagt til meg selv " Skjerp deg Anne, du husker dette, dette skal du ikke glemme" BARE for å prøve å motbevise at det som står i papirene ikke stemmer. Jeg er ikke sånn. Jeg VET det." Og det er ganske vanskelig å motbevise det umulige som å ALDRI glemme noe og ALLTID huske alt. " Alle gjør det. Vennene mine gjør det. Familien min gjør det og andre nære og kjente. Til å med dem som tok disse testene på meg gjør det, barnevernet gjør det.  Men de er jo perfeksjonister og gjør ikke sånt. Fysj å skam. 

Det er ikke normalt at man skal skamme seg over noe sånt lite. Men i min situasjon med det som står i papirene, så skammer jeg meg virkelig. Jeg vil passe på å gjøre alt rett. Være helt DER som det så fint heter. Det er tungt. Det er hardt, og det er en stor byrde på skulderen min dag inn og dag ut, selv om ingen legger merke til det. Jeg tenker ikke på noe annet. Bare jeg hører noen nevne ordet diagnose, så blir jeg dårlig. Jeg blir kvalm, jeg får vondt i hodet, for det tærer enormt på kreftene man har. Det har vært mange tårevåte netter, og tunge stunder, og man tenker tanken at man ikke orker mer. Hvorfor skal man gidde mer når ingen tror på deg og ikke hører på det du har å si? Det går bare inn det ene øret og ut igjen det andre. Og dessverre så er det ikke så mange som har forståelse på hvor slitsomt det er å ha blitt tråkket på, hersa med, undervurdert siden man var knapt 8 år og er nå 21 år gammel. Mange får seg en skikkelig oppreiselse og alt ordner seg før det har gått så langt tid. Men hos meg så har det pågått, pågått og pågått. Det har gått noen år nå, og jeg håper virkelig at jeg kan få slippe denne byrden fra skuldrene og være fri igjen og folk ikke tenker diagnose når de ser meg. At jeg er tilbakestående, glemsk, har vansker med ditten og datten. 

Test dette på foreldrene deres, venner eller andre kjente: NEVN 10-15 tall. Hvilket tall du vil som 21, 10, 55, 42, 31, 0, 61, 21, 4, 8, 3 osv, så ber du dem fortelle det i BAKLENGS rekkefølge. Fortell meg etterpå hvordan det gikk, og hvor mange dem klarte. Lykke til :-) Det var nemlig dette som utgjorde denne diagnosen. 

Prøvd dette på familie og venner selv, Dem kom ikke lenger enn 2-3 tall baklengs. Derfor er jeg ubeskrivelig i mot dette systemet, og jeg syntes det er helt sjukt hvordan dem opererer og bare setter diagnose på folk, som også har vært mye i mediene. Selv om dem sier til barn " Det er bare å ikke stresse, er så mange voksne som ikke klarer dette heller" Jeg beklager, men jeg klarte ikke hele rekka baklengs. " nei, det er derfor du har diagnosen Lettere psykisk utviklingsHEMMET". 

Forlengs? No problemo. BAKLENGS? Eh, what? Det er ikke noe jeg gjør til daglig, så mange ellers tusen takk. Jeg har jobbet i butikk og forteller tall i riktig rekkefølge jeg, og ikke baklengs. 
-
Ha en kjempe fin videre i dag dere, og kos dere resten av kvelden ♥ 

 

 

DERE HAR ØDELAGT UTDANNELSEN MIN

 På barne og ungdomsskolen så var det veldig mye mobbing, mye baksnakking, og jeg ble veldig mye dømt ut i fra det som stod i papirene om diagnosen Lettere psykisk utviklingshemmet, fra både elever og lærere. Det er så mange som ikke vet hvordan den diagnosen fungerer og tilsier og skal uttale seg om ting de ikke vet noen ting om. Det er så rart at andre mennesker skal uttale seg om hvordan jeg fungerer i det daglige, og sier at jeg har den diagnosen og kan uttale seg om mitt liv. Den personen som vet best om meg selv, er meg selv tenker jeg. Så jeg syntes det er ganske tragisk at folk skal fortelle meg at jeg er sånn, oppfører meg sånn, snakker på den måten og trenger hjelp til ditten og datten, og oppfølging på oppfølging, men hvorfor er det ingen som hører på mine meninger? om hva jeg vil, og hva jeg mener og tenker? Hvorfor skal alle andre "vite" hva som er best for meg? Jeg vet helt klart hva som er best for meg, og det er at jeg får være i fred og får leve mitt liv som jeg ønsker jeg skal leve det uten noe forklaring og oppfølging på noe som helst.  

På ungdomsskolen så skulle vi begynne å søke på linjer på videregående, der Restaurant og matfag er desidert  den enkleste linja å komme inn på som man får oppfølging på i særskilt grunnlag. Jeg må si at ungdomsskolen prøvde hardt på å få meg inn på Restaurant og matfag. Jeg sier " Jeg er interessert i å jobbe med mennesker, og vil søke meg inn på Helse og sosial." Med tanke på at jeg var i en særskilt klasse som jeg følte hele veien at her har jeg ikke noe å gjøre,  så ble jeg fortalt at dette ble for vanskelig for meg, og måtte ha 5ere og 6ere hele veien, og det endte med at de bare søkte meg inn på Restaurant og matfag.

Jeg visste hele tiden at dette ikke er noe for meg. Jeg visste at jeg kom til å bli fort lei, og jeg begynte å tenke på hva jeg skulle gjøre i fremtiden, hvor kom jeg til å ende. 

Joda, jeg endte med å droppe ut av Restaurant og matfag fordi det ikke var noe for meg. ( som jeg visste hele tiden ) Men hvem hørte på mine lyster og meninger? Jo, ingen. Jeg begynte først i særskilt, og endelig så videregående at jeg ikke hadde noe i en sånn klasse å gjøre, så jeg begynte på nytt igjen i ordinær klasse. Og nå takket være ungdomsskolen så har ikke jeg noe utdannelse, har ikke rett på skole plass, og er jobbsøker, og der alt av jobber faktisk krever noen med utdannelse. Dem har rett og slett gjort dette ekstremt vanskelig og ødelagt hele utdannelsen min. Hadde jeg bare fått velge selv, så hadde det vært det beste. Hadde bare folk hatt litt tro på meg også så hadde dette gått mye lettere. Og samtidig med at dem ødela planene mine og utdannelsen min, så er dem frekke nok til å ødelegge familielivet mitt også med å sende bekymringsmelding til barnevernet så fort de fikk vite at jeg var gravid. 

 Lettere psykisk utviklingshemming består av at man sliter med å prate, skrive, man kan miste konsentrasjon, evnen til dagligdagse gjøremål blir vanskelig, jobb situasjon blir vanskelig, man oppfører seg mer som man er 3 år, når man egentlig er 20. 

For å si dette rett ut så gir jeg totalt blanke faen i denne diagnosen. For jeg kjenner meg ikke igjen i noe av det som står om den, og jeg bryr meg fint lite om hva andre folk som ikke har møtt meg eller snakket med meg måtte mene. Det er folk som leser bloggen min som kan plutselig skrive til meg og forteller at jeg ikke har den diagnosen med tanke på hvordan jeg skriver og uttaler meg på bloggen, og ser det på bilder jeg legger ut. Og familie/venner ser også at jeg ikke har noe diagnose for de ser hele tiden hvordan jeg er i hverdagen og i jobb. 

For å si det sånn da, så sliter jeg ikke med å prate, folk forstår hva jeg sier og hva jeg snakker om og jeg er ganske tydelig. Jeg sliter ikke med å skrive, folk ser hva jeg skriver og forstår hva jeg skriver. Norsktimene var de beste timene på skolen og fikk gode karakterer. Og nei, jeg mister heller ikke konsentrasjon, går jeg inn for noe at jeg vil lære og finne ut av ting, så skal det sies at konsentrasjonen min er på Topp. Jeg har jobbet i Rema 1000 bak kassa og gulv, og kunne en hel haug med koder på frukt, grønt og ferskvarer. Og det er 1 ting man skal kunne konsentrere seg på. Man må samtidig være i kontakt med kunder, både blide og sure kunder, man må ta i mot kritikk. Og det syntes jeg at jeg utfører på en god måte for at kunden skal bli fornøyd. Jeg har opplevd kunder som ikke vil jeg skal slutte i jobben, for de syntes det er så koselig når jeg sitter bak kassa. Når jeg har fortalt mine problemer og angående den diagnosen til enkelte kunder og hvordan ungdomsskolen behandlet meg så står dem og måper og kan ikke forstå det. Dem kaller meg oppegående, sprudlende blid jente og ser ikke noe diagnose av noe slag på meg. 

Når skal habiliteringstjenesten forstå at jeg har blitt feilvurdert? Jeg har sendt utallige mailer til fylkesmannen, som rett og slett ikke gjør noen ting med det.  

For alt jeg bestemmer meg for og vil gjøre så blir jeg alltid hindret på veien. Jeg har mistet ekstremt mye lærling pga ungdomskolen som bare ville ha meg til å plante blomster, rydde søppel, rydde på lærerværelse i flere år. Da jeg fikk faktisk lære var når jeg hadde vikarer. Men nå, så klarer jeg fint å lære på egenhånd. Jeg holdt på å miste mopedlappen, jeg mistet sønnen min, jeg har ikke utdannelse for øyeblikket, og hva blir det NeXT? At dem skal prøve å ta fra meg bil lappen når jeg får den? 

Alt som har skjedd i livet mitt har prøvd å tatt livet av meg utallige ganger, det er bare ett mirakel at jeg fortsatt står her enda. Samtidig så er jeg oppdatert i det som skjer i verden, jeg følger godt med på sosiale medier og nyheter. Det er noe med å være oppegående å gjøre, Så blir feil av å uttale seg om at jeg ikke er oppegående. 

Jeg har i hvert fall fått inntrykk av at folk vil ikke det beste for andre. Folk prøver å ødelegge for andre mennesker. Da begynner man faktisk å lure på om de personene faktisk har det bra med seg selv. 

- Ellers så ønsker jeg alle dere en fortsatt fin dag videre ♥

 

JEG VET DU KOMMER HJEM

Det er ekstremt mange som kjemper og kjemper for å få barna hjem, og veldig mange får avslag på avslag, og noen er faktisk så heldige at de vinner med å få hjem barnet sitt. Men det sier stopp en gang det også, jeg har skjønt at det går ikke Ann å kjøre rettssaker på rettssaker i evig tid, for en eller annen gang så må man dessverre innse at det er faktisk umulig, når man har fått avslag på avslag. Og man må bare vente på den rette dagen, det rette øyeblikket når den tiden kommer. Alle har ett liv utenom rettssaker, fylkesnemnder, domstoler og høyesterett. Det er faktisk ikke alle som vil kjøre rettssaker til man ligger i graven. I  rettssaken nå så ser vi det på som siste sjanse, og faktisk håper på mange flere samvær hvis det ikke blir noe tilbakeføring. Vi har vært i 3 fylkesnemnda, og dette blir vår 2 Tingrett, og det tærer faktisk enormt mye på energi og mot, som man mister gang på gang fordi barnevernet har så EKSTREMT mye makt! 

Går det ikke i fylkesnemnda, eller i tingretten, og får faktisk det samme svaret gang på gang som er avslag, så er det faktisk ikke noe mer å gjøre enn å vente på den rette dagen. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg vet at sønnen min kommer til å komme hjem til familien sin UANSETT. Han blir nysgjerrig, han vil vite hvem foreldre og familien hans er og hvor han kommer fra, og han kommer til å spørre masse om hvorfor han ikke er hos oss. 

Han kommer til å komme seg på internett en dag, og han kommer til å finne dette ut og faktisk finne denne bloggen og lese hele sannheten om hvorfor han ikke kunne bo hos oss. Han kommer til å vite at vi er ubeskrivelig glad i han, og vi ville aldri i verden gi han bort, og han skal virkelig få med seg at han ble stjelt ut av armene våre når han bare var to måneder gammel. Uansett hva fosterforeldrene måtte si at vi ga han bort, ikke var glad i han eller ikke ville se eller ha kontakt med han, så får han i hvert fall med seg på denne bloggen at alt dem sier ikke stemmer, og ser faktisk at " mamma og pappa er faktisk glad i meg, og ville ikke gi meg bort". 
( 3 dager gammel på sykehuset)
Hovedgrunnen til at jeg lagde en mamma blogg som denne der jeg skriver om saken vår, det er at uansett så får Nicholas med seg hva dem faktisk opererer med, og at det er DEM som ikke vil at vi skal ha kontakt med vårt eget kjøtt, blod og gener. Det er målet mitt, uansett hvor mye han skulle bli hindra i å få med seg dette, så skal han få det med seg om fosterforeldre og barnevernet VIL eller EI. 

Han skal absolutt få vite at vi elsker han mer enn himmelen og dypere enn havet, og at vi vil MER enn gjerne at han skal være hos familien sin. Men dessverre, barnevernet ødela fremtidsplanene med å være mamma og pappa, ta han med til utlandet, badeland, lekeland og rett og slett bare være gode omsorgspersoner for sønnen vår, som stiller opp 24 timer i døgnet og gi han alt det han trenger av kjærlighet, omsorg og stimuli. Følge han til barnehagen, følge han til skole, hjelpe han så han får seg gode karakterer og en god utdannelse. 

Jeg må helt ærlig si at jeg syntes det er helt sinnsykt hvor mange som faktisk mister sine kjære til rettssystemet, dem blir helt hjernevaska og tenker bare Money, Money, Money, og kan rett og slett ikke jobben sin i det hele tatt. Barnevernet er vel noe man skal se opp til og faktisk få hjelp av når man sliter og man faktisk skal spørre dem om hjelp. Men det holder med EN bekymringsmelding, og vipps så er ikke barnet ditt hos deg lenger på ett øyeblunk. Før man i det heletatt har prøvd seg som foreldre. 

 

FOR MIN DEL SÅ ER DET STOPP

Hallo!
Det er ganske lenge siden jeg har lagt ut ett innlegg her nå. Jeg tok en lang pause fra bloggingen, fordi jeg trengte litt pusterom. Det har vært veldig mye negativitet rundt meg i det siste, og prøvd å komme meg på plass å samle tankene og energien igjen.  Men nå skal jeg komme tilbake til bloggen, og jeg ser frem til å dele tanker og meninger med dere! :-) 

Tilbake til overskriften, så har jeg skrevet at " For min del så er det stopp" og det er det mange grunner til. Vi har akkurat vært i Fylkesnemnda for noen uker siden, IGJEN etter ett års ventetid.  Og da utfallet ble det samme som alltid, og ble ikke noe tilbakeføring. Dette har vært den HARDESTE kampen så langt, så mye negativt ble sagt, og spesielt fra fostermor denne gangen! Det var mye nervøsitet, sinne, tårer, hjertebank, hodepine og klamme hender i 2 dager, som var ekstremt hardt. Må si at alle partene klødde seg litt i panna denne gangen. 

Fostermor tok litt ekstra i denne gangen og begynte å fortelle nedvergende ting om oss som foreldre, og falske tårer kom, og "tårer" forsvant, kom og forsvant. Var så rart hun ikke ble gjennomskua at dette var falskt. Hun sa så mye ( unnskyld ordtrykket) DRITT om oss som foreldre at jeg tør ikke å tenke på hva jeg hadde gjort om hun hadde uttalt seg på den måten på privaten. Jeg må si at det kokte en del i toppen, og hendene mine begynte å skjelve, som ikke var så vanskelig å se. Samtidig som fostermor sier at hun helst ikke vil at vi skal ha samvær med sønnen våres i det heletatt, for det skadet han og tilknytningen til dem. Du, unnskyld meg, men du kan dra der sola ikke skinner hvis du kommer til oss å sier at han ikke smiler er glad og koser seg når vi kommer på besøk. Jeg ser absolutt ikke noe skade i det! Det er heller skadelig når dere lærer han opp til at dere er foreldrene, og aldri snakker om oss som faktisk er hans foreldre. Tenker ikke på hvor nysgjerrig han kommer til å bli når han blir større da spørsmålene kommer opp " Hvem er mamma og pappaen min egentlig?" Og han får vite at dere har løyet for han hele livet om hvem vi er og åssen vi er. Da trur jeg det er dere han ikke blir så blid på lenger, for å si det sånn.  

Så for min del, etter alt jeg hørte i Fylkesnemnda som var ganske hardt å få innpå seg, så er alt av samarbeid borte fra min side. Jeg klarer meg strålende fint å kose meg med sønnen min på samvær uten noe kontakt med dere som fosterforeldre, for det er ikke dere jeg besøker uansett, og kontakt med oss vil dere ikke ha uansett, så det blir ikke noe problem. Kjører vi det gamet, så kjører vi det gamet.

Når man klager på for lite samarbeid og ikke noe kontakt på samvær, så kommer du og sier at vi er så dårlige foreldre og det ene og det andre? Må si at samarbeid ble bedre av den grunn du. Endte med at vi ikke vil ha kontakt med dere i det heletatt. Er en skam å uttale seg på den måten og rakke så hardt ned på foreldre. Eller.. FØRSTEGANGSFORELDRE. 

Lurer virkelig på hvordan dere var som førstegangsforeldre? Kunne dere ALT, eller...? Var ferdig utlært eller noe sånt? Og spesielt vanskelig er det å finne ut sin rolle som mamma når man må besøke sønnen sin i ett annet hjem. Men akkurat det punktet der har ikke dere opplevd, så dere kan ikke fortelle oss at dere forstår og skjønner og det der. Det er faktisk ganske vanskelig å være seg selv når man vet at det er noen hoder som skal puste oss i nakken i 2 timer på samvær. 

Vi har akkurat anket til Tingretten, som skulle komme opp litt før sommerferien regnet vi med så jeg satser på at det går bedre der. Om vi ikke får tilbakeføring denne gangen, så håper jeg i hvert fall på flere samvær! 

 

MÅ SI TUSEN TAKK TIL DERE I BARNEVERNET!

Det er mange foreldre som har mistet barna sine under barnevernets "omsorg", som igjen fører til at det er mange foreldre som ikke tør å få barn så lenge barnevernet i bilde. Som rett og slett ødelegger alt, og barnevernet knuser alt, da foreldrene er i redsel for at de skal stå klare utenfor sykehus stua og vente på ett barn til som skal bli plassert i ett fremmed hjem. 

Det er mange foreldre som er imot abort. UTROLIG mange faktisk. Inkludert meg. Jeg liker ikke å ta abort, med tanke på at det kommer til å bli ett lite liv inni der som egentlig skal leve lykkelig sammen med familien sin. Det er en ganske vond tanke, og det er ganske vondt å ta den telefonen til sykehuset å si " Hei, du skjønner det at jeg er gravid nå. Og jeg "vil" eller lettere sagt MÅ ta abort. "  pga barnevernet. Denne gangen, så var JEG faktisk en av dem for knapt noen dager siden. Noe jeg kunne ønske jeg aldri i verden måtte gjøre. Jeg var 5 uker på vei, og var 1 millimeter lang. Jeg har fått hat for det, og blitt sagt at jeg dreper barnet, og fått spørsmål om at jeg syntes det var bedre å drepe ett barn enn at det er i fosterhjem, men også så er det utrolig mange som har forståelse for valget mitt som jeg gjorde, som jeg setter stor pris på. For jeg hadde rett og slett ikke kommet meg igjennom dette alene.

--> Sometimes when i say " i'm okay". I need someone to look me in the eyes. Hug me tight and say " i know you are not". <-- 

GRUNNEN:

Hovedgrunnen til at jeg valgte abort, er i hovedsaken barnevernet. Jeg turte rett og slett ikke å bære frem ett barn, for å så at barnevernet skal stå utenfor sykestuen å vente, og blir da barn nr 2 som blir fratatt meg. Jeg vil få barn for å være sikker på at barnet faktisk blir hos meg. Og når jeg får spørsmål som " Det er jo bedre at barnet eventuelt havner i fosterhjem enn at du dreper barnet". Det er vel det siste man skal si når en person er i en abortprosess og er ekstremt følsom, for dette var det jeg absolutt ikke hadde lyst til. Og uansett. Skal jeg ha barn, så skal barnet være med moren sin også, som blir meg. Jeg vil ikke si at jeg drepte barnet, for det hadde ikke blitt noen ting. Hadde ikke fått øyne, føtter eller hender. Jeg måtte bare avbryte svangerskapet fordi jeg taklet ikke tanken på at kanskje barn nr 2 ble fratatt meg med makt ut av armene mine rett etter fødsel. Og uansett, så kjemper jeg med å få barn nr 1 hjem, som er min gode Nicholas som jeg har kjempet for i 3 år nå. Før jeg vil bære frem ett barn, så skal jeg ha sønnen min hjem, flytte langt vekk fra her i fra til ett sted det ikke er sånn at alle kjenner alle, være helt sikker at barnevernet er ute av bilde. Og det håper jeg at det er mange som har forståelse for. Fordi det siste jeg ønsket var at jeg måtte ta abort. 

Alle i familien, inkludert meg ville juble av glede da det var 2 streker på graviditet testen. Men alle var enige om at det ikke var lurt som situasjonen var i dag. Som var ekstremt kjipt å innse. 

Det er nok noen som vil kommentere på dette og syntes det er feil det valget jeg gjorde. Men dessverre så er det valget allerede tatt, og det er for sent å angre. Og ja, jeg er like i mot abort som dere. Men nå er det sånn at få av dere ikke vet hvordan situasjonen min er å hele historien om hva som skjedde helt fra starten da jeg ble gravid med førstemann. Men har man ikke noe valg, så må man faktisk vente til det er helt trygt. Dessverre.. 

-->Jeg må si at barnevernet ødelegger mer familier og liv, enn at de hjelper og reparerer liv. Så tusentakk til dere i barnevernet. For absolutt INGENTING!  <--

Om det er noen spørsmål, så er det bare å stille i vei, og gjerne kommenter dette innlegget videre også♥

 

KOMMER TIL Å SE ANSIKTER JEG IKKE VIL SE

Hei allesammen! Nå skal jeg snart gjøre meg klar til å dra, da jeg skal på skolen for å se skoleavslutningen til søstera mi. Og det er jo barne og ungdomsskolen som sendte bekymringsmelding til barnevernet angående " min diagnose", og jeg kommer til å se ansikter som jeg ikke vil se. Men jeg vil jo også dra for søstera mi sin skyld, og jeg vil også dra for å vise at jeg ikke er noe redd for dem, og fortsatt møter opp på skole avslutninger. Men for å være helt ærlig så vet jeg ikke åssen jeg kommer til å reagere om evt noen av dem kommer til å snakke med meg og være "koselige". Hva kommer jeg til å svare tilbake, og hva kommer jeg til og gjøre. Dem har jo trå salt ødelagt fremtiden min, og gleden min med å få barn og bli mor, så jeg har rett og slett ingenting å snakke med dem om overhodet.

Bare jeg kjører forbi skolen når jeg skal en plass, så kjenner jeg frustrasjonen og sinne bruse over hele tiden, og jeg føler meg skikkelig hevngjerrig. Og nå skal jeg faktisk INN på denne skolen kl 18 for første gang på flere år. Sitte der og syntes synd på alle elevene som faktisk går på denne skolen, og sitte og glede meg over at lillesøstera mi er ferdig på denne skolen, og komme seg vekk derfra. Jeg har sagt til mange elever på den skolen og ikke minst søstera mi at hvis dem noen gang blir gravid, så ikke fortell noen om det bortsett fra de aller nærmeste, og i hvert fall ikke lag en mammablogg, for dem følger med. Om du går på skolen eller sluttet der for 4-5 år siden. Dem er ute etter å ødelegge elevene, de gir ikke nok undervisning og det er mobbing der fra lærere, og dem sender bekymringsmeldinger selv om de ikke har noe med elevene som har sluttet der for 4-5 år siden.

Den skolen burde blitt nedlagt for lenge siden, for det er ikke bra for elever å gå på den skolen, og det er i hvert fall ikke trygt å gå der. Ikke når man har sluttet på skolen engang. Man får ikke fri fra dem. Du er ferdig med dem, men dem er F***n ikke ferdig med deg.

Gjerne kommenter og del gjerne innlegget videre!

 

MAMMA, JEG ER GLAD I DEG

På samværet vi hadde med sønnen våres på mandag som var, var skikkelig koselig. Jeg kjente først og fremst når vi kom dit at jeg fikk litt vondt i magen for jeg var redd for at han ikke skulle kjenne meg igjen, og ikke være med meg i det heletatt. Rett og slett redd for å se hvordan han reagerer når jeg kommer på besøk. Men det ble ett veldig fint samvær, og han kjente oss igjen! Han var selvfølgelig litt sjenert, ( som han har arvet fra meg ). Men det gikk bra, munnen gikk som en foss etter hvert og skulle vise mamma alt og var skikkelig mamma dalt. Jeg har savnet Nicholas enormt i 3 år nå, og han blir større og større for hver gang vi kommer! Det er jo trå salt ett halvt år hvert eneste samvær, og det er ekstremt lenge å gå rundt å vente for å se barnet sitt, spør du meg!

Han ville sitte på fanget mitt, han ville klemme meg, holde meg i hånda, jeg skulle trille han på traktor og han ville vise meg alle lekene sine. Og jeg knakk mer eller mindre sammen når sønnen min faktisk sa MAMMA 1000 ganger, og sa " glad i deg ". Jeg sa selvfølgelig at jeg var glad i han og, og at jeg elsker han, og at jeg har savnet han kjempe masse.

Han har blitt en veldig stor gutt, og han har fått kjempe masse hår! Når vi kom på samværet, så fortalte fosterfaren at han hadde vist bilder av oss, fortalt litt hvem som kom og hvem det er. Og det skulle bare mangle! I mens fostermoren ikke vil at han skal vite hvem vi er i det hele tatt, og hun hadde ikke noe i mot at vi dro fra samværet. Det var hardt å dra, det var vondt og sårt, og jeg savnet sønnen min allerede. Han ville jo selvfølgelig ikke at vi skulle gå, da jeg sa at mamma og pappa må dra nå Nicholas, så sier han " Nei, ikke dra. " Så sier vi  " Mamma og pappa må det vennen, men vi har ikke lyst" Og han svarer med " Neei.. neii, neii.." Det var utrolig vondt å se det triste ansiktet hans. Håper vi engang får han hjem, for han vil være med oss, han er glad i oss, han sier mamma og pappa, og koser seg med oss og viser oss alle de fine lekene sine. Det er virkelig på tide at han kommer hjem til familien sin.

Gjerne del dette innlegget videre, og kommenter <3

GÅTT ETT HALVT ÅR, I MORGEN ER DAGEN ENDELIG

Hei alle sammen. Jeg har ikke skrevet noe innlegg på en stund, fordi det har vært så mye møter og vært litt opptatt i det siste, at jeg rett og slett bare har glemt meg bort. Jeg sitter her og er i mine egne tanker, for jeg gleder meg ekstremt mye til i morgen, samtidig som jeg kjenner at jeg gruer meg litt. Det har gått ett halvt år nå, og det halve året har gått sinnsykt treigt.

Jeg skal møte min største kjærlighet som jeg elsker til månen og tilbake og mye mer enn det. Som er bare min som ingen kan ta i fra meg, og som stjal hjertet mitt ved første blikk kontakt, som er min største stolthet! Det er min godeste, vakreste, og verdens beste sønn, som jeg savner ubeskrivelig mye. Min kjære lille Nicholas, som Mamma og Pappa har kjempet for i 3 år nå. Det har gått 3 år allerede. 3 år uten å våkne midt på natta at ungen min er sulten, og 3 år uten å skifte bleie på min egen sønn, 3 år uten å få vise noe nærkontakt eller hvor mye kjærlighet og omsorg jeg har å gi til min aller vakreste. Jeg savner han ubeskrivelig mye, og i morgen kan jeg endelig få se ungen min igjen! Det negative er at jeg ikke får se han igjen før i desember, noe jeg syntes er ubeskrivelig trist.

Men jeg har bestemt meg for at i morgen så skal jeg kose meg! Jeg skal nyte vært eneste sekund med ungen min, og vært eneste minutt og kose meg sammen med Nicholas. Jeg skal si mamma. Ja. Det skal jeg. Så dem kan komme å si på samværet i morgen at jeg IKKE skal si mamma. For det er det jeg nettopp skal. Jeg skal SI mamma. Jeg er så stolt over at jeg er mamma til verdens godeste gutt, og jeg angrer ikke ett sekund på graviditeten eller fødselen! Det kan rett og slett ikke beskrives hvor mye Nicholas betyr for meg, og som jeg ØNSKER at han skal komme tilbake til mammaen sin. Jeg kommer til å skrive innlegget om samværet i morgen, og bilder skal jeg i hvert fall ta!

Sønnen min betyr alt for meg, og det hadde gjort meg i lykkerus om han bare hadde kommet tilbake. Da hadde livet mitt vært fullstendig komplett.

I morgen så gleder jeg meg til å banke på døra, og den første jeg ser er Nicholas som løper til døra. Og det første jeg får er en klem. Og jeg gleder meg veldig til vi skal være ute med han og være på trampoline eller kjøre traktor. Og kanskje han har noe nytt å vise oss som han alltid gjør når vi kommer ? :) Jeg er så stolt av han i alt han gjør og lager. Han lager så fine ting, og liker å prøve nye ting og eksperimentere. Forhåpentligvis så kjenner han mammaen og pappaen sin igjen. Han har i hvert fall gjort det alle de andre gangene, så jeg håper dette også blir ett vellykket samvær da han kjenner oss igjen. Når jeg ser at han gjør det, så kjenner jeg klumpen i halsen stiger og jeg blir så glad. For er det en ting han skal vite, så er det det at vi er foreldrene hans. Vi er mammaen og pappaen!

Og jeg elsker at lille godgutten våres skal Leke, og tulle med å gi oss klem. Han løfter opp armene, løper til oss for å gi klem, og snur også løper han videre, og vil at vi skal løpe etter. Og det syntes han er kjempe morsomt. Og det varmer hjertet mitt når jeg ser at han trives og har det kjempe koselig med oss og har det gøy. Og ikke minst at han kjenner igjen mammaen sin!

♥Nicholas, mamma elsker deg ubeskrivelig masse♥

Del gjerne innlegget videre, og kommentere!

 

HELE HISTORIEN MED BARNEVERNET



Hei igjen alle sammen! Nå skal jeg fortelle hele historien om barnevernet, som vi har opplevd og hørt. Det kommer til å bli ett litt langt innlegg, men jeg setter stor pris på om dere tar dere tiden til og lese innlegget. Dere kan bare dele dette innlegget videre, og gjerne kommentere også hvis dere har noen spørsmål! Jeg svarer på alle spørsmål, enten i kommentarfeltet eller i ett innlegg.

Det startet med at jeg fikk vite at jeg var gravid når jeg var 13 uker på vei, det var i Oktober 2013. Jeg og samboeren min gledet seg veldig til fremtiden. Da var jeg 17 år, ble 18 år første august, og er nå 20, og samboeren min var 20, og er 22 nå. Jeg hadde lyst til å starte en mamma blogg, for å dele den store nyheten til alle, og jeg gjorde dette. Det gikk 1 uke med den bloggen og med gleden. Så ringte barnevernet i Vestfold oss,. De hadde fått en bekymringsmelding fra en skole.  En skole jeg har sluttet på for 3 år siden. Jeg kom ikke overens med den skolen heller, jeg trur det var en hevn, fordi jeg sendte en gang melding til fylkesmannen ang tapt skolegang. Jeg fikk en diagnose som heter lettere psykisk utviklingshemmet. Noe jeg, og familien min, fastleger, og videregående er sterkt uenig i. Så det var det den bekymringsmeldingen gikk ut på. Det stod at de leste bloggen min, og er bekymret for at jeg ikke klarer å ta meg av ett barn med den diagnosen. De mener også jeg ikke klarer å få bil lappen, bo for meg selv, og må ha hjelp med økonomi, og ikke klarer å ta vare på barn.

Det ble noen møter med barnevernet, og de foreslo at jeg og samboeren min skal på ett barne og familie senter for å få den beste veiledningen og hjelpen vi kunne få, og for å bli de beste foreldrene til sønnen vår. Også sa de at det var valgfritt. Vi var veldig skeptisk til det til og begynne med. Så vi spurte om hva som hadde skjedd om vi takka nei til familiesenter, med tanke på at vi har en fin familie som støtter oss heletiden og hjelper til om det er noe. Da svarte dem at da hadde det blitt en større bekymring og de hadde tatt barnet på sykehuset. Så det var jo egentlig ikke noe valgfritt. Så vi måtte bare si ja, og vi fikk plass på familiesenter. 3 timer unna familie og venner. De sa at når vi kom dit så skulle vi spørre om ting så mye som mulig, og sa det var bedre å spørre engang for mye, en 1 gang for lite. Også sa dem at akutt vedtak var veldig sjelden på ett sånt familiesenter, det måtte være vold eller narkotika i bilde. Og vi driver ikke med stoff og vi mishandler selvfølgelig ikke. 

Så kom fødselen, sønnen vår Nicholas kom 30/07-14. og var en veldig fin og frisk gutt. Så skulle jeg ligge på sykehuset i 5 dager, før vi dro på familiesenteret. Da vi kom på familiesenteret, var jeg, barnefaren, og bestemoren til sønnen vår med på ett møte der, med de på familiesenteret og barnevernet. De fortalte litt om reglene og åssen det var å være der.  De sa at det skulle være en veldig stor grunn til at de tok barnet, og at vi måtte opp halv 9, fikse oss og dusje, jeg amma sønnen vår, så måtte vi si ifra hver gang vi skulle stelle han. De sa at den første dagen vi kom skulle vi ta det helt rolig, siden vi hadde vært igjennom en fødsel, og kunne bare slappe av. Så når barnevernet dro fra møte, så pakket vi ut, og slappet av inn i leiligheten vi fikk. Men det ble veldig mye mas med engang at vi måtte komme ut i stor stua, og fortalte reglene igjen. Vi måtte fylle ut døgn klokker, på når han spiste, når han sov, og når han hadde våken tider, når vi stelte han osv. Vi merket veldig fort, at familiesenteret var veldig annerledes enn det barnevernet fortalte. Vi fikk nesten ikke veiledning, når vi skulle gå tur med sønnen vår, så føltes det ut som vi var i fengsel. De spurte heletiden når vi kom tilbake og ca.klokkeslett, når vi ga han mat, når vi ga han stell. og var veldig mange spørsmål. 

Vi ble filma en del, for å fortelle i kamera hvordan vi ser sønnen våres, hvordan han er som person. Og fikk spørsmål som " hvor ser dere for dere sønnen deres om 10 år?" Det var veldig stressende å være der, så det endte med at jeg mista morsmelka. Jeg fortalte det til de på det hjemmet. men de trudde ikke på meg. Jeg måtte begynne å gi morsmelk erstatning på flaske. Men de på hjemmet ville at jeg skulle prøve å amme videre, for de sa at de så at jeg hadde mye melk. Så jeg måtte gi morsmelk erstatning på flaske i skjul, for jeg viste at jeg ikke hadde noe melk. Helt til vi kom på sykehuset, fordi sønnen våres hadde feber. Så fikk de på det hjemmet bekrefta av sykehuset at jeg hadde lite melk. Så da trudde de på meg. De filma også da vi ga han mat og da vi stelte han. også ga de oss råd at  når sønnen våres  sov i vogna, og når han våkna igjen, så kunne vi bare la han ligge litt i vogna å studere litt rundt seg og skrike litt, for det var bra for han, sa de. Da gjorde vi akkurat som dem sa. men da vrei dem det om at vi er for treige med å ta han opp i vogna. og da blanda de inn diagnosen Lettere psykisk utviklingshemmet.  

På starten så måtte vi stelle sønnen våres på gulvet, for de påstod at venstre armen min svikta, og at jeg plutselig kunne glippe han fra stellebordet. Og den har aldri svikta. Jeg ba om ett stellebord ganske fort, fordi for det første så ville jeg ikke stelle gutten min på gulvet. Og for det andre så var jeg veldig sliten etter fødselen, så det å sitte på huk og stelle, var vondt. Jeg fikk vondt i beina, og i nakke og rygg, for jeg hadde ikke kommet meg etter 6 dager etter fødselen. De på familiesenteret sa at vi måtte snakke mye med han imens vi stelte han. Og det gjorde vi jo. men det var ikke alltid vi fikk til det fordi de skulle jo være med å stelle han, så da lente de seg over han og begynte å snakke, og begynte å avbryte oss. Vi spurte dem om hva vi kan gjøre bedre, og hva dem vil se. men vi fikk aldri ordentlig svar. de svarte bare at vi kan leke med han, ha øyekontakt og lage en dialog med han. og det hadde vi jo. men de virka misfornøyde heletiden, men de sa aldri ifra på hva det var. Og tilslutt svarte dem hele tiden " Dere må finne det ut selv". Så det var ikke mye hjelp å få.

Etter 1 mnd., Så sa dem på familiesenteret at jeg er ferdig testa, så jeg kunne egentlig dra hjem, for de sa at jeg var uegna som mor pga den diagnosen jeg har fått. Og de testa meg nesten aldri. på starten sa de at vi var veldig flinke med han, og sa at han koser seg hos oss. Men med engang de fikk greie på diagnosen, og leste den. Da ble jeg dømt utfra det som stod om den diagnosen, at man glemmer ting, venstrehånda svikta, og reagerer saktere, hjernen min ikke var normal, og det ene og det andre.

Og plutselig så fikk vi ny saksbehandler.

Og alt det sa dem plutselig til meg etter dem fikk greie på diagnosen. Så da skulle de begynne å teste barnefaren. han fikk mye skryt og alt var bra med han. siden han fikk så mye skryt, så fikk jeg heller ikke lov til å gå med sønnen våres til butikken engang, for da ble de nervøse. så barnefaren måtte alltid bli med. og de nevnte at han måtte være en pappa for meg, han fikk ikke lov til å sove en halvtime for å slappe av, eller noen ting, han måtte være med meg heletiden, for de mente at jeg ikke kunne ta vare på sønnen min aleine. De sa at han måtte være med på stell, for at jeg ikke klarte det aleine. Og da sa jeg ifra at han blir stressa av så mange rundt seg. for de på mødrehjemmet skulle også se på. men de hørte ikke på det og ville at begge foreldrene skulle være under stell. Helt til de så selv av at sønnen vår ikke klarte å ligge rolig på stelle bordet. Da var de enig med oss. Så fikk vi tilslutt av å stelle på han aleine, bare jeg og barnefar. Barnefaren fikk nesten ikke lov til å betale regninger eller gå i dusjen, for han måtte passe på meg. så ble Lars testa, for å sjekke om han hadde noe diagnose. Han fikk dysleksi. og det viste han fra før. men da var plutselig ikke han en god nok pappa heller, for da brukte dem dysleksien mot barnefaren. Men de endra jo mening heletiden, i det ene øyeblikket var vi gode og i det andre var vi dårlige.  

Da den 2 mnd. Kom, så skulle vi plutselig ha møte med de, og med barnevernet. Bestemoren til sønnen vår skulle være med på møte som startet klokka 12, 29 september. Da var sønnen våres 2 mnd. Vi begynte litt å lure på hvorfor vi skulle ha 2 møter på 1 mnd. For vi hadde ett møte med barnevernet tidligere, og da fikk vi noe skryt av at vi klarte det bra. Så Lars som er barnefaren spurte sjefen på mødrehjemmet om hva møte gikk ut på. Da var det under 1 time til møte starta. Da fikk vi greie på at det blir akutt vedtak, og de flytter sønnen våres til ett fosterhjem. Vi ble veldig sjokkerte, for dette var vi ikke forberedt på. så jeg ringte min mor, altså bestemoren til sønnen våres Nicholas og fortalte dette, og da var moren min og søstera mi på vei, som er tanta til sønnen våres. Da de kom de også så fikk de beskjed om å dra, for søstera mi kunne ikke se dette, for dette kom til å bli drama. Søstera mi var 13 år den gangen. Så moren min sa at hun kjørte hun ned til butikken. 

Før møte starta, så hadde de på mødrehjemmet møte med barnevernstjenesten først, før de skulle ha møte med oss. Vi skjønte ikke hvorfor de skulle det. da vi skulle ha møte, så var det allerede bestemt, så de snakket egentlig på det møte de skulle ha om hvordan vi var og hva de mente, og da hadde barnevernet allerede bestemt seg for å ta sønnen våres.. Barnevernet ville ikke høre på våres historie og hvordan det hadde vært for oss. De bare satt der å smilte. Ja de smilte faktisk.. Jeg og barnefaren spurte om vi kunne snakke med barnevernet aleine, og det fikk vi lov til. Vi klarte jo ikke å holde tårene tilbake, så jeg spurte dem om ikke vi kunne bo hos besteforeldrene hans og få veiledning av dem hjemmet. men det gikk ikke, for de hadde allerede funnet fosterhjem, og det hadde allerede bestemt at de skulle ta han. Grunnen Dems var at de påstod at vi glemte å gi han mat, glemte å stelle han, og at han smilte for lite, og at vi ikke klarte å ha øyekontakt, eller å lese signaler. Men det klarte vi helt fint, som helsesøster og barselavdelingen kunne bekrefte på.

Så var møte over, og barnefaren ringte advokat. Skulle en på mødrehjemmet kjøre oss hjem, for det fikk ikke moren min gjøre, fordi lillesøstera mi var tilstede. Så gikk det 1 uke, så ble vi tatt opp i fylkesnemnda, for å klage på vedtaket. Barnevernet sa også på det møte de tok gutten våres, at hvis vi klager på vedtaket så får vi Nicholas hjem. Men ble ikke noe medhold. Vi har vært i fylkesnemnda 2 ganger, og ikke medhold på noen av de. Så kom vi opp i tingretten. Vi var der 9 og 10 juni i fjor. Men det gikk dårlig det også. Vi hadde samvær 4 ganger i året med tilsyn. Men etter tingretten ble det 2 ganger i året i 2 timer med tilsyn. Vi måtte vente ett år, og saken har enda ikke kommet opp i noe fylkesnemnda eller tingrett, og nå planlegger barnevernet adopsjon med eller uten godkjennelse fra oss foreldre. Men jeg bare sier 1 ting: Jeg skriver ikke under på noe. Det er ikke noe å tenke på en gang! Vi byttet advokat 1 gang, da vi fikk vite plutselig at den advokaten vi hadde, hadde barnevernet leid inn.

Så nå får vi se hva som skjer fremover. Det har snart gått 3 år nå, og det begynner å bli en god stund nå, så nå vil jeg ha ungen min tilbake. Det ville jeg hatt den første uka, men så lett var det ikke å vinne over barnevernet. Det er ikke lov å lyve i retten, men barnevernet har lov eller? De kommer med nye ting hver gang, som til å med ikke står i papirene engang. Og fostermor sitter å gråter i retten og trur det er hennes barn.. Såå.. Jeg håper dette går rette veien snart. Det har gått så mye nedover i det siste, at nå er det vel på tide  at det går snart oppover, eller (?)

Nå trur jeg at jeg fikk med meg alt av hva som er skjedd. Og hvis det er noe dere lurer på så er det bare å spørre! Og gjerne del innlegget videre ♥

 

 

MIN FEIL?

Hei alle dere kjære lesere. Jeg sitter her og tenker, og jeg sitter her hver dag å tenker, da jeg går rundt med frustrasjon, sinne, smerte, sorg og masse følelser. Og tenker på rett å slett hvor mye tortur en person skal tåle. For det første så mistet vi sønnen våres, vår lille solstråle pga meg. I retten så snakker dem dritt og nedvergende som BARE handler om meg. Pga på papiret så står det at JEG har diagnosen. Og pga MEG så mistet kjæresten min sønnen vår også, så det gikk utover han. Som er IGJEN pga meg. Og alle kaller MEG dum, uten å se hvordan jeg er som person og fungerer i hverdagen. For det andre så får jeg se sønnen min 4 timer i året, som IGJEN går ut over kjæresten min, fordi JEG "har" den diagnosen de fleste sier, som er Lettere psykisk utviklingshemmet. Noen ganger så tenker jeg at jeg ikke skjønner hvordan kjæresten kan holde ut med meg, for jeg føler at alt er min feil, for alle har lagt skylda på meg. Mister jeg sønnen min, så mister kjæresten sønnen sin. Fordi jeg har en diagnose jeg egentlig ikke har og alltid vært ugyldig, og som jeg alltid har vært sterkt uenig i den uansett, imens kjæresten bare har dystleksi så han fikk oppleve samme smerte. Uansett om dem sa at han var flink pappa. Nettopp fordi han ikke har en diagnose, bortsett fra dystleksi. Og sist jeg sjekka så har kongen dystleksi, og selveste Erna solberg har dystleksi. Skal ikke ta barna fra dem i samma slengen da i mens dere er i gang? 

Jeg føler det er min feil alt sammen, selvom det ikke er min feil i det heletatt! Fordi først og fremst skulle jeg på utredning for å se hva slags fag jeg trengte hjelp til på barneskolen. OGSÅ kommer det plutselig 3-4 mennesker inn og skal vurdere alle sammen og se hvordan miljøet var, når jeg fikk vite litt senere at de var der for å vurdere MEG. Uten at jeg visste noe. Uten min tillatelse. Det er mange ganger jeg har det så fælt, at jeg vil ringe en venn, eller bare prate med noen. Men jeg er dårlig på å ta kontakt, og jeg vil ikke at folk skal tru at jeg er bare ute etter oppmerksomhet og trøst. Selvom jeg trenger trøst, men det vil jeg skal skje uten at jeg sier noe. For jeg er ikke plutselig åpen om sånne ting. Og uansett så hater jeg å vise følelser. Jeg vil ikke se svak ut, og jeg presser tårene inne så langt inn det går. Det har knekket meg når jeg har snakket med venninner, men det skjer ikke ofte, for jeg syntes det er kleint og liker heller å få ut følelser når jeg er alene, og bare være i mine egne tanker og i mitt triste selskap. 

Når jeg kommer på besøk til folk, så spør dem alltid om det er noe, for jeg er så nedfor og sliten ut. Og ja. Jeg er ganske sliten. Jeg er tappet for energi og styrke for lengst. Jeg prøver så hardt jeg kan for å få beholde styrken min. Jeg mister fargen i ansiktet, og jeg får mest lyst til og sove hele dagen. Jeg tenker ubeskrivelig mye, og det er tonnevis av tårer som har kommet ut av meg, at jeg har såvidt mer tårer å gi, og tårene er i hjerte mitt i steden. Men ingen ser det, for folk glemmer det. Folk glemmer hva som faktisk har skjedd meg. Jeg har faktisk mistet barnet mitt. Og det trur jeg ikke noen foreldre i hele vide verden kan forestille seg ett liv uten. Det er en ubeskrivelig lang kamp. Det siste jeg sa til barnevernet var når jeg satt alene med dem var " Jeg får han igjen neste uke" Vell. Det skjedde ikke. Det har snart gått 3 år, og har nå samvær med sønnen min 4 timer i året. Det er noe jeg kaller tortur! Det er en lang kamp, mye tenking, mye energi,og mye styrke man faktisk må ha, som faktisk kan knuse ett menneske, og slite med å komme seg på beina igjen. Det er mange ganger jeg har vært inn på tanken og bare gi opp, bare legge fra meg alt og si nei jeg orker ikke mer.

Men jeg vil ikke, for jeg vil ikke gi opp sønnen min.Men hva slags mor hadde jeg vært da? Det kommer aldri til å skje. Aldri aldri aldri. Uansett hvor mye barnevernet prøver å knekke meg fullstendig som ett menneske, så skal jeg klare å få han hjem. Om barnevernet VIL eller IKKE. Dem skal vite at dem har tullet med feil person, for jeg skal bevise for dem at det er ikke noe diagnose å se på meg, og jeg skal bevise at jeg klarer å få min lille engel hjem til mammaen sin igjen. Dette er ikke min feil, og jeg vil ikke tru det eller være inn på tanken på det. Jeg har bare blitt dømt uten å bli sjekket, og jeg har bare blitt kastet rundt som en sprettball og folk kan liksom si alt dem vil til meg uten motstand. Men nok er nok, og dette orker jeg rett og slett ikke mer. Vil ikke dere samarbeide, så vil IKKE jeg samarbeide heller. Jeg som bare har prøvd å samarbeide heletiden, men bare har blitt lurt trill rundt lillefingern. Vell.. Det går ikke lenger. Fungerer ikke den ene taktikken, så må jeg gå på plan B. Og det er ihvertfall ikke at jeg skal samarbeide! Dere har ødelagt meg nok, så det går nok ikke at dere ødelegger meg mer nå. Jeg mistet barnet mitt, sønnen min, og det var nok skade bare DET skjedde. Dere kan prøve å ødelegge meg mer og få meg til å gi opp. Men dere tar så feil. Dere tar sååå feil. For en mamma gir seg ikke. En mamma kjemper for barnet sitt til det ikke er mer pust igjen. 

Gjerne del dette innlegget videre, og hvis det er noe dere lurer på så er det bare å stille spørsmål ♥

 

DIAGNOSEN HAR ALLTID VÆRT UGYLDIG

Hei allesammen! I går så fikk jeg vite litt av beskjed jeg fikk. Nemlig at Diagnosen Lettere psykisk utviklingshemmet alltid har vært UGYLDIG. Greit, dem har testet meg. Dem har testes reaksjonen, dem har testet konsentrasjonen, og dem har testet hukommelsen. Men det som faktisk skal AVGJØRE om man har diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet er at man må bli testet i hverdagen! Det er det ingen som har gjort. Og testen heter vineland intervju. Jeg har alltid blitt testet på den måten, så egentlig har diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet vært ugyldig heletiden. Og det skal de som testet meg vite, de har visst dette hele tiden, men fortsatt ikke testet meg i hverdagen. De har bare satt diagnosen på andre tester jeg har tatt som egentlig ikke har noe med diagnosen å gjøre. 

Jeg skal ringe inn til noen som tar slike tester, og ser dem at jeg klarer meg helt fint i hverdagen og i jobb sammenheng, så slettes diagnosen for godt! Og jeg gleder meg til den dagen, fordi jeg klarer meg helt utmerket i hverdagen! Jeg tar klesvask, skifter på senga, lager frokost, lager middag, jobber, rydder og vasker. Så hva skal dem klage på? Ingenting, for jeg har ikke diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet, og hovedgrunnen for diagnosen er at man ikke klarer seg selv eller pleie seg selv! Og det klarer jeg helt fint. Jeg trenger ikke akkurat sykepleiere som skal følge meg på do, eller holde meg i hånda til butikken. Jeg har blitt feiltestet hele livet, men det er ingen som vil høre etter og ingen som vil gjøre noen ting! Men nå er det nok. Jeg er lei, og jeg har gått rundt med denne frustrasjonen i flere år, at nå skal det snu den andre veien. 

Og ja, jeg er som alle andre. Jeg er ett menneske som kan glemme enkelte ting jeg og, som å glemme melk eller ett brød i butikken. Jeg er ikke feilfri, og jeg har rett på å glemme uten å bli stempla for dum og har en diagnose. Da skulle alle i hele vide verden hatt den diagnosen hvis det ikke var lov til å glemme ting i denne verden. Som å huske tall som 3 6 1 0 6 3 8 9 2 4 baklengs er ikke enkelt. Det er veldig få som klarer dette, og man får bare høre tallene 1 gang, og man får beskjed om å si det i motsatt rekkefølge. Det er en av testene man får når man skal ta en sånn test som jeg tok som varte i 5 timer. Test dette på noen hjemme. Si noen tall som noen venner eller i familien skal si forlengs, så skal dem prøve å si tall baklengs etterpå. Hadde jeg spurt noen av de nevropsykologene dette spørsmålet, så skal jeg vedde på at de ikke hadde klart dette de heller. Og jeg selv har testet det på familien og venner, og de klarte ikke mer enn 1-3 tall baklengs. Har de diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet da? NEI. Dem tester faktisk ikke hovedtesten man skal ta for lettere psykisk utviklingshemmet. Nemlig å teste personen i hverdagen og i jobb/skole situasjon. Det er faktisk ikke lov. Den testen skal testes. For det var dette jeg sa fra starten! Dem vet ikke hvordan jeg fungerer i hverdagen, så hvordan kan dem sitte å si at jeg har en diagnose? 

Dette kommer til og gå riktig vei, for jeg vet selv at jeg klarer meg selv i hverdagen, betale regninger og alt man gjør i hverdagen. Dem kommer nok til å bli overrasket siden dem har dømt meg siden 4 klasse med en feiltagelse! Dem har gjort feil hele tiden, og jeg har prøvd å si gang på gang at jeg ikke har diagnosen. 

Dette har jeg ventet utrolig lenge på! Jeg er klar, og jeg skal bevise NOK EN GANG at det ikke er noe diagnose på meg, og at jeg er som alle andre som klarer å stå på mine egne bein og ta vare på meg selv, og klarer å ta mine egne valg. Så ikke vær så sikker på noe, dere faktisk ikke er sikker på i det heletatt. Å dømme andre mennesker er dete flinke på, men det er jo ikke så rart når dere ikke har testet personen i hverdagen engang! Dere har rett og slett ikke giddi, og er så påståelig at jeg har Lettere psykisk utviklingshemmet. VellVell.. Så feil kan dere ta. At jeg ikke har tenkt på dette før å ta en sånn test, og jeg har trudd hele tiden at jeg må ta HELE testen på nytt som tar 5 timer. Når jeg bare kan ta hovedtesten som tar 1 time med noe spørsmål og litt sånn,  og litt mer om dem bestemmer seg for å plutselig dukke opp på jobben eller hjemme, noe dem faktisk må gjøre! Så til nevropsykologene, barnevernet og til mødrehjemmet: Hva var det jeg sa? Dem som ler sist ler best. Og ser ut som at jeg er den siste som ler! 

Gjerne del dette innlegget videre, og kommenter! Er bare å stille spørsmål også ♥
 

DET HADDE HOLDT MED FAMILIEN

Når man blir foreldre for aller første gang i sitt liv så kan man ikke alt. Man er ikke utlært mamma og pappa rett etter fødsel. Det man tenker på da er kjærlighet og omsorg og hvordan man skal oppdra barnet sitt. Man lærer noe hver eneste dag etter barn har kommet til verden, og man finner ting ut selv, eller får hjelp av foreldrene sine, som forteller hva man kan gjøre bedre eller annerledes. I våres tilfelle så trengte vi ikke noe bekymringsmelding. Ikke noe barnevern. Jeg vet og har alltid visst at familien stiller alltid opp når man trenger hjelp. Jeg har hørt om mange førstegangsforeldre, der foreldrene hjelper til og veileder. Og for det andre: Foreldrene tar ihvertfall ikke barna fra deg og tar dem selv. Foreldrene er der for at vi skal lære av dem, hva dem gjorde når dem oppdro oss, og forteller historier av oss som små, og forteller åssen dem gjør ting, og førstegangsforeldre følger rådene. UTEN Å VÆRE REDD. For man vet at familien er der alltid, og man får ikke høre at man er dårlig som en mamma. Man blir bedre og bedre for vær dag man er mamma for første gang. Man lærer mer. Får mer kunnskap og erfaring. Hvordan kan man venne seg og få erfaring i mamma og pappa rollen, når man ikke fikk en sjanse til å prøve seg med første barn?! Det kommer jo til å være det samme det andre barnet man får. Man er fortsatt ikke ferdig utlært som mamma, og man starter på nytt igjen for å lære seg hvordan det er i mamma situasjonen, med hjelp av foreldre. Fordi man faktisk ikke fikk nok erfaring fra forrige barn, da det bare ble revet ut av armene med makt. 

Det hadde bare holdt med veiledning og råd fra familie. For ett barn tilhører sin familie, så hvordan vet DERE hva barnet har behov for? Dere er ikke i familie med barnet i det hele tatt, eller kjenner barnet i det hele tatt. Dere sitter på deres høye hest og trur dere er de beste foreldrene over alle foreldre. 

Og hvorfor fikk vi ikke lov til å få veiledning og støtte hjemme i trygge omgivelser i steden? Jo, fordi foreldrene våres har tidligere vært i barnevernet pga søskene våres har gjort noe rampestreker som de aller fleste barn gjør! Alle barn vil være morsomme å gjøre rampestreker å utforske. Og det må da være lov før dere skal kaste dere på døra til folk? Barna deres skal være perfekte de eller? Må sitte rundt middagsbordet med rett i ryggen som man gjorde i gamledager og må være hjemme før kl 7 på kvelden? Hallo, la barn få være barn, og la dem utforske og gjøre litt rampestreker. Det gjorde nok dere i deres yngre dager og, så dere er langt i fra perfekte. Jeg trur ikke dere visste ALT når dere fikk deres første baby. Sier dere det, så juger dere igjen, for ingen er utlært som foreldre. Det er derfor man også har familie til å støtte hverandre og hjelpe til om det trengs. 

Når alle ser og har skjønt hvordan dere jobber og oppererer så har folk sluttet å stole på dere. Folk ser på dere som monstre når dere egentlig skulle vært til stor hjelp for familier DER DET TRENGS. Ikke der familien har det bra sammen, og man ser at barna elsker foreldrene sine og foreldrene elsker barna sine. Hva er vel bedre enn det? 

Som bildet jeg la ut over her, er helt på bærtur. Ett bevis på at dere ikke vil at barna skal ha kontakt med sin biologiske FAMILIE i det heletatt, når en klem og en is blir negativt. Serriøst, dere burde skamme dere. Når jeg leser sånt, så blir jeg bokstaveligtalt flau av å være Norsk, og vil bare rømme landet med en eneste gang. Og dette har dere på samvittigheten. Dere er flinke med å bare plassere barn i andre vilt fremmede hjem, istedenfor å prioritere familien FØRST. Som egentlig SKAL prioriteres først. Men dere glemmer resten av familien, og dere glemmer foreldrene og ikke minst barna opp i alt dette her. Det eneste som står i hodene deres er penger og makt, og mer penger og mer makt, og tenker at dere kan gjøre akkurat hva dere vil med ett hjertet som er laget av istapp. Her er det snakk om å ikke hjelpe familier i det hele tatt, så jeg skjønner virkelig ikke hva vi skal med ett barnevern som ikke gidder å gjøre jobben sin ordentlig og gå inn i familier der det faktisk er mye vold og foreldre som ruser seg. 

Jeg skjønner ikke hvordan dere kan sove godt om natta og drømme søtt, når dere har mange familier på samvittigheten som sitter hjemme og ikke får sove. Og hvis dem får sove, så har dem ihvertfall gråtet seg til søvn, eller må ty til sovepiller. Og folk som ikke har vært rusavhengige før, blir det somregel etter dem har vært i deres klør da dere har ødelagt mange mange mennesker, og ikke får se sine egne barn. For alle barn er jo deres barn, tydelighvis. Dere bruker barn som en kjøp og salg katalog, og det er absolutt ikke sånn det skal være i det heletatt! Og dere er jo så tilbakestående at dere har jo ikke fått opp øyne på hva dere faktisk gjør med en HEL familie! Dere bare gjør det dere føler for med ett smil om munnen som om ingenting har skjedd. Og det frustrerer mange. EKSTREMT mange! 

Det jeg prøver å få frem i dette innlegget, det er at dere må lære dere å prioritere familien også. Det er noe dere er ekstremt dårlig på. Alle mennesker har en familie, så hvorfor plassere barn i ett hjem der ingen kjenner til og vet hvordan personene er engang? Det er ikke alle fosterfamilier som er greie, men de får beholde barna forde. De kan slå barna, barna kan bli seksuelt missbrukt osv osv. Men det er fortsatt greit at barna får bli?! Fordi dere hører ikke på barna heller. De er uhørt de også, og de føler seg stadig vekk ensom, og vil til mamma og pappa. Bare dem ikke er i nærheten av sin biologiske familie?! Ett sted der barna EGENTLIG skal vokse opp?! De eneste dere tror på er fosterforeldrene. Det kan gå så langt at det går maange barne liv tapt. Og det har dere også på deres samvittighet. Er det bedre at barna tar sitt eget liv da, enn å være hos familien sin? 

Det er faktisk familier som ringer dere frivillig og ber om HJELP. Og angrer 1 måned etterpå, da barna dems plutselig er borte. Revet vekk. Ut av armene. Var ikke noe hjelp å få fra dere. Hovedregelen deres er at dere går etter barnas beste. Jeg trur ikke dere vet hva barnas beste er. For alle mennesker vet at barnas beste er å bo hos mammaen og pappaen sin der huset er fylt med kjærlighet, glede og omsorg. Barnets beste i deres øyne, er at barn skal bli plassert i ett hjem der barna ikke kjenner familien, og at det er risikabelt for vold i hjemmet, og aldri se eller prate med den biologiske familien igjen. 
  <- Den dagen de tok min lille gullgutt. Siste bilde vi tok, der jeg gråt, og der god gutten min gråt.. 

Gjerne del dette innlegget videre, og kommenter om dere lurer på noe ♥


 

DE TVANG MEG NÅR JEG VISSTE DET IKKE GIKK

Da vi var på mødrehjemmet, så var det tunge, lange 2 måneder. Med masse mas, masse løyner, forskjellig meninger. Det var utrolig slitsomt når de hang over 24 timer i døgnet og skulle se hvordan og åssen vi gjorde ting. Bare vi skulle ned til byen bare oss 3, eller med familien for å spise, så fikk vi en telefon fra de og sa at vi måtte komme tilbake, og lurte på hvorfor vi var så lenge borte. Vi fikk aldri fred. Aldri pause. Tilslutt så gikk det så langt at hele opplegget var bare stress, og det endte med at jeg plutselig mista morsmelka. Noe jeg syntes var ufattelig trist, for jeg ville ikke bruke flaske. Jeg ville at han skulle kjenne den nærheten med å bli amma fra meg. Jeg prøvde alt jeg kunne for å faktisk få ut noe melk når jeg skulle amme, og prøvde om og om igjen. Helt til jeg skjønte at det var helt borte. Jeg måtte da dessverre gå på morsmelkerstattning, noe som var negativt på mødrehjemmet. De ansatte la merke til det og spurte om hvorfor jeg ikke ammet han, og at jeg ikke kunne gå på morsmelkerstattning for det var negativt, og han fikk ikke den nærheten han skulle ha. Jeg prøvde å fortelle at jeg har mistet melka mi og prøvd å amme han om og om igjen, og at jeg rett og slett ikke hadde noe valg. Men det ville dem ikke høre på. Jeg måtte fortsette å amme, ellers så kunne det gå negativt, og dem skulle se på. Jeg fikk bare vondt i brystet, og jeg sa " Ser dere, jeg har ikke noe. Jeg ser at han ikke får noen ting." Men dem var påståelig og sa at jeg hadde melk for jeg hadde så store bryster. Har det noe å si? Har jeg mistet melka, så har jeg mistet melka! 

Tilslutt så måtte vi ta det så langt at vi måtte gi morsmelkerstattning i skjul. Når vi skulle ut å gå tur, så måtte vi gjemme flaska under teppet i vogna før vi skulle ut. Og da var moren min tilstedet, og jeg sa i fra til hun at vi ikke måtte vise flaska for det er negativt hvis jeg må gi flaske. Og en av de annsatte kommer og ser rundt oppi vogna og løfter opp ting, og ser da flaska. Og spør " Hvorfor har dere med flaske? Liker du ikke å amme?" Og jeg prøvde å si nok en gang at jeg ikke har melk, og har prøvd hele tiden, og han får ikke i seg noe mat, så vi har ikke noe valg. Vi lot det gå, og vi fikk ha med flaske, og jeg så i ansiktene dems at dette kunne gå dårlig. Og jeg prøvde å si at jeg kjenner dette helt fint selv når melka er borte, for det vet ikke dere noen ting om. 

Litt senere i oppholdet ble god gutten våres syk, og vi ble innlagt på sykehuset, og jeg sov der med han. Jeg sa til sykepleierne at jeg har mistet morsmelka, og jeg må gå på morsmelkerstattning. Så de hentet pumpe, sånn at de kunne se at jeg ikke hadde melk. Jeg satt der i 1 til 2 timer og fikk ikke noe ut. Og dem sa slik " Ja du har faktisk ingenting å gi fra brystet ditt. ". En av de ansatte kom på besøk på sykehuset og ser at jeg gir Nicholas erstattning. Og sykepleierne forteller at jeg ikke har mer melk og gi og må gå på morsmelkerstattning. Så sier dem slik " Åja, det var sant ja. Ja hun fortalte dette og sa hu måtte på erstattning. "  Det er bare det at dere trudde ikke på meg, før sykepleierne fortalte akkurat det samme til dere! Trur dere jeg sitter å juger dere eller?! Jeg vil selvsagt mye mer amme enn å gi på flaske! Det var ille nok for meg å vite at jeg ikke kunne amme, fordi jeg ikke hadde melk.

Jeg vil selvsagt gjøre alt for sønnen min, som for eksempel og amme han fra meg selv. Dere får ikke lov til lov til å tru at jeg IKKE vil amme han og syntes det er ekkelt. For ekkelt er det overhodet ikke! Det er den beste følelsen, og det er ekstremt koselig. Jeg fikk også høre av sykehuset at jeg mistet morsmelka mi pga stress, og sånne ting skal skje. Dem hadde ikke aning om hva jeg gikk igjennom når jeg skulle være hos dere i 2 måneder. Så det e rikke rart når jeg mister melka, når jeg går rundt hver dag med stress, redsel, og nervøsitet og klarer ikke å tenke på noe annet enn å få beholde min lille engel. Og når dere banker på døra kl 7 om morningen og sier vi må stå opp, når vi for en halvtime siden var oppe og stelte og ga mat til gutten vår, og sovnet igjen. Vi skulle ikke ha frokost før klokka 9, og alle 3 var trøtte. Og det er ikke noe galt i å være trøtt, og dere sier at vi skal slappe av og ta sjansen når gutten vår sover. Og det var nettopp det vi gjorde, men det var gærent. Og toppen av kransekaka så fikk vi knapt lov til å få besøk av venner og familie. For vi måtte fokusere og tenke på at dette ikke er noe kose sted, men ett alvorlig sted der man kan miste barna sine, Er det ikke lov med LITT pauserom og prøve å tenke på noe annet og bare snakke med familie og venner, og dra ut å spise med dem? Var det ikke lov til å finne på litt koselige ting med familien, som vi ellers ville gjort hvis vi bare hadde vært hjemme, og bare vært en familie? Og når vi kommer tilbake fra turen med familien, og det som møter oss i døra er en hysterisk dame som spurte hvor vi var og vært borte ALTFOR lenge?! Nei jeg skal love dere at det ikke var i nærheten av noe kosested, eller i nærheten av å være litt fri. Skulle tru vi var i fengsel og måtte gjøre alt til punkt og prikke og være tilbake til faste klokkesletter, ellers så trudde dere at vi hadde rømt med han? Unnskyld meg, men du er ikke morra mi. Jeg bestemmer fint hva jeg gjør selv, og hvor lenge jeg blir borte, og jeg klarer utmerket å ta vare på meg selv og mitt barn. Og jeg har fullstendig lov til å gå tur med barnet mitt ned til byen for å kjøpe meg en softis eller dra på ett spisested. Det var ihvertfall koselig å dra ut å spise da mennesker kom bort og syntes han var så nydelig, og at vi har fått en nydelig gutt. Da fikk vi ihvertfall høre noe positivt i mens vi var på det stedet vi var, og klarte å tenke litt på noe annet. 

Det er helt klart at dette har dere planlagt fra da vi kom inn døra deres. Når vi måtte si ifra at vi skulle stelle han, så ble det ofte at dere sa at dere ikke hadde tid, og spurte " Men dere klarer vel dette?" Ja vi klarer det. Ikke tenk på det, vi skal ikke miste han eller kaste han veggemellom. Vi elsker faktisk sønnen vår her, og vil han aldri noe vondt. Vi hater han ikke og skal være slemme! 

Gjerne del innlegget videre, og kommenter om dere har noen spørsmål! 


 

 

UTROLIG HVA ETT MENNESKE SKAL TÅLE Å HØRE

Det er helt utrolig hva ett menneske skal tåle å høre! Hva man må oppleve og hvor langt nede man skal være. Og når jeg siden fjerde klasse har alltid hørt voksne mennesker si dritt om meg og til meg. Det er faktisk helt utrolig at jeg står her jeg er i dag enda, og ikke avsluttet for lengst som mange kanskje ville gjort. Det å høre face2face at man er dum, funksjonshemma, og ikke klarer noen ting, er faktisk ekstremt sårende. Det drar ett menneske lenger det enn det behøver å være. Jeg er ikke en stein man kan si alt til, som aldri knuser. Jeg er ett menneske med følelser som får med meg alt folk sier til meg, og hva folk gjør med meg. Jeg kan smile når jeg faktisk er på det verste, men det er ikke mange som legger merke til det. Og etter man har mistet sønnen sin, og faktisk få skylda at jeg mister gutten min i bakken, og ikke gir han mat, er utrolig frustrerende og sårende. 

Han er min største kjærlighet, og behandler gutten min med kjærlighet og omsorg. Og jeg har aldri gjort gutten min noe vondt i det heletatt!  Det at folk trur dem kjenner meg bedre enn meg selv er kvalmende. For dem kjenner ikke meg i det heletatt. Jeg fikk høre en gang at jeg ikke skal ut i jobb, og heller være hjemme å være uføretrygda. Hvem bestemmer om jeg skal jobbe eller ikke? Det er meg det. Jeg vil være som alle andre, og jeg er som alle andre. Jeg vil få min egen jobb, og jeg vil tjene mine egne penger, for å forsørge barnet mitt, og oppfostre det på min måte. 

Det barnevernet ikke har skjønt enda, er at ALLE barn har forskjellig behov. Og dermed må foreldre oppdra barna på forskjellig måte. Men hos barnevernet så finnes det bare 1 måte å oppdra barn på, og det er dems måte. For i følge dem, så er dems måte best. Du unnskyld meg, men barna elsker foreldrene sine uansett over hele verden, uansett hvordan man oppdrar barna sine, så lenge det ikke er vold eller rus inn i bilde. Og det er det ihvertfall ikke i denne situasjonen! Barna er lykkelig bare foreldrene dems er tilstedet, og vet at foreldrene elsker dem over hele sitt hjerte. 

For barna så er foreldrene alt dem har, og alt dem kan snakke med om alt. Dem trenger foreldrene sine, og ha biologiske omsorgspersoner som forstår dem. Men det blir ikke sånn. For alle barna blir plassert i hytt å pine hos mennesker verken barna eller foreldrene eller noen i familien i det heletatt ikke kjenner. Hver eneste dag så ser jeg noen legger ut at dem har mistet barna sine. Og faktisk på omtrent samme grunnlag som det er i denne situasjonen. Det er rart at folk ikke får opp øyne for hvordan barnevernet oppererer, og ikke skjønner at det er bare penger og makt som er viktig. For meg så burde hele systemet endres bektraktelig mye, eller bare bytte ut de som allerede er i barnevernet med noen andre, som faktisk går inn i familiene der det er vold eller rus i bilde. Hvorfor ta barn når barna og foreldrene har det fint? Man ser at båndene mellom far, mor og barn er bra. Så vil dem ødelegge det? 

Det er foreldre som faktisk har tatt livet sitt på grunn av sånn makt missbruk og mister barna sine. Og når barna blir eldre og får vite sannheten, så tar barna livet sitt også, fordi de ikke får lov til å komme tilbake til foreldrene sine. Det skal ikke være sånn i det hele tatt. Og alt dette er barnevernet sin feil, og får være på sin samvittighet. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan de får sove godt om natta.

I min situasjon så er jeg forhåndsdømt. Jeg fikk ikke prøve meg som mamma for jeg har blitt lurt siden dag 1. Jeg har fått den erfaringen at jeg ikke kan stole på noen, for i retten så får jeg vite akkurat hva jeg har sagt til andre personer. Det at folk kan sitte å smile meg opp i ansiktet og si at jeg er funksonshemma, er ikke det beste jeg kan høre. Makten har rett og slett gått i hodet på barnevernet. Dem kan gjøre hva de vil, og prøver man å unngå det eller flykter, så har dem politi som hjelper dem. Vi foreldre er mer eller mindre sjanseløse, og må bare sitte å "godta". Selvom man vil bli en drapsmann der man sitter. I Norge så er det ikke trygt å få barn. Man burde flytte til utlandet og holde seg hemmelig på hemmelig adresse. 

Det er alltid noen av de menneskene som vil knuse mennesker, og sitter med god samvittighet etterpå. Som vil sende bekymringsmelding fordi man ikke kommer overrens med personen, så da bestemmer dem seg for at livet til den personen skal være jævlig å leve. Jeg skjønner ikke hvordan enkelte personer har HJERTE til å ødelegge for andre. Da er det jo problemer selv med enkelte, som vil sette andre i en dårlig situasjon, for å få det bedre selv. Og når jeg leser skilt " Har du ett rom for en til?" Så blir jeg rett og slett dårlig. For da har dem ikke flere fosterhjem, for alle er brukt på barn som har det bra med sine foreldre, i steden å fokusere på der det er viktig å komme inn i bilde. 

Den dagen jeg fødet, var den mest nervepirrende fødselen, men alikevell den fineste fødselen, for jeg gledet meg til å se nurket. Det kom stunder i fødselen jeg ville dra han inn igjen å flytte, og ville ikke være i nærheten av barnevernet. Jeg var sikker på at de stod utenfor døra klar som egg til å ta lille ungen vår. Men det skjedde uansett om 2 måneder. De var desidert den verste dagen i livet mitt. Jeg trur ingen kan forestille seg hvordan det er å miste sitt eget barn, og folk bare drar barnet ut av armene på en. Jeg har aldri gråtet og skreket så mye i mitt liv. Jeg husker statusen jeg lagde på facebook som var " IKKE FAEN OM DERE FÅR TA FRA MEG BARNET MITT". Jeg er skikkelig sta, og kunne jeg fått lov til å bruke staheten så hadde jeg tatt Nicholas i bilen og kjørt og dratt til ett annet land. Det hjelper ikke om ansatte på mødrehjemmet skulle gi meg klem. Det var ikke vits å få i meg mat. Og det var ihvertfall ikke vits å si " Vi skjønner frustrasjonen din". For dere skjønte ingenting, for dere har ihvertfal barna deres. Det er fordelen. Det som var, det var at jeg MISTA min. Pga noe dere visste ting om meg jeg selv ikke vet engang. Som jeg vet ikke stemmer. Men hos dere så går det inn det ene øret og ut det andre øret. 

Han er min, og han kommer alltid til å være min, og uansett hvordan dere vrir og vrenger på det så er jeg og kommer alltid til å være mammaen hans ♥

Gjerne del innlegget videre og kommenter innlegget om dere har noen spørsmål! 

HVORDAN JEG FUNGERER I DET DAGLIGE


Hei allesammen! Det er noen som lurer på hvordan jeg fungerer til det daglige, og i det sosiale. Enkelte fagfolk sier at jeg har diagnosen Lettere psykisk utviklingshemmet. Som tilsier at jeg ikke kan ta billappen, pleie meg selv, og må ha hjelp i samfunnet og hjemme. Jeg skal nå fortelle dere hvordan jeg er som person, og hvordan jeg er til daglig, som faktisk er stikk motsatt enn den diagnosen tilsier. Det vet mine venner også, fastlege kjæresten og familien. Og andre nærme slektninger. 

Jeg er ei jente som stortsett er veldig blid. Jeg elsker å gjøre andre mennesker glad heletiden, og er veldig gavmild, og er veldig lett å prate med. Jeg elsker å ha orden og at ting ser bra ut. Og jeg elsker å lage mat! Jeg rydder og vasker omtrent hver dag, skifter på senga, og lager mat hver dag. Jeg har en jobb, som jeg mest sannsynelig får en eller annen fast stilling på ganske snart, og sjefene og ansatte er veldig fornøyd med meg, og forteller meg at jeg lærer veldig fort og er flink i det jeg gjør. Dem har faktisk gitt meg en sjanse, som jeg setter utrolig stor pris på. Og jeg føler meg faktisk respektert og godtatt for den jeg er. Det er en grunn til at jeg ikke vil slutte der, og trives veldig! Det er veldig deilig å ha en jobb der jeg kan snakke med ansatte om det meste eller alt, som jeg har det morsomt med, og som jeg får komplimenter i fra. Det er deilig å høre fine ting innimellom når andre bare har undervurdert meg og ikke vil gi meg en sjanse pga noe som står på ett ark. Isteden for å faktisk se hvordan JEG er som en person, og hvordan JEG gjør ting i hverdagen. Det er enkelte lærere som har sett meg bak kassa, og blir sjokkerte og kommer med spørsmål som " neimen jobber du her, og du klarer det fint?" Og ser dem med klinke øyne når dem ser at jeg tar i mot og gir bort kontanter. 

Det er faktisk ganske slitsomt å føle man måtte bevise alt hele tiden, og er enda mer redd for å gjøre feil, og passe på at jeg ikke skal glemme NOENTING. Pga en diagnose. Diagnosen sier at man glemmer mye og kan glemme hva man skal si mitt i en setning. Jeg har alltid blitt lært opp at det er mennesklig å glemme, og det er mennsklig å gjøre feil. Men i min situasjon så føler jeg at jeg ikke må glemme eller ikke må gjøre feil. For det første folk tenker på da er den diagnosen. Jeg fikk høre fra fagfolk at jeg kan glemme lett en melk i butikken, eller glemme ett eller annet i butikken etter jeg er ferdig med å handle og husker ikke alt. Hallo? Nå jobber jeg i Rema 1000, og jeg sitter bak kassa. Og gud veit hvor mange ganger kunder sier at jeg må sette varene på vent fordi de glemte en melk, eller glemte lommeboka i bilen. Og når dem sier det, så tenker jeg " Jeg skulle ønske at jeg også kunne fått glemt sånne enkle ting UTEN å bli dømt etter straffet." Men jeg føler liksom at jeg kan ikke si " sorry, jeg glemte det." For hos andre så kan jeg ikke glemme, for da er jeg dum og jeg har diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet. 

Angående meg som person. Hvem kjenner meg best? Er det fagfolk, eller personer generelt, eller er det meg selv tru? Det er jo JEG som lever MITT liv. Så jeg vil jo si at jeg kjenner meg selv aller best. Mye mye mye mer enn alle andre. Jeg kan ta avgjørelser alene, Jeg kan si ifra hvis jeg føler meg urettferdig behandlet. ( Ikke det  at alle tar hensyn til det ), Og jeg vet hva jeg vil og ikke vil. Og jeg vet hva jeg liker og ikke liker. Jeg vet hva jeg godtar og ikke godtar. Og jeg vet hva jeg ER og IKKE er. Og jeg vet 200% sikkert at jeg IKKE har diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet! For når jeg leser på papirene så er det ikke meg selv jeg leser om. For det stemmer ikke, og jeg kjenner meg ikke igjen i noen av punktene. 

Jeg tar husarbeid, jeg jobber, jeg tar ansvar for mitt eget liv, jeg tar klesvask, jeg skifter på senga, jeg kan bo i en leilighet helt fint uten problemer, og uten noe hjemmehjelp. Og jeg kan IHVERTFALL ta vare og pleie meg selv! Jeg kan stå opp av senga selv, jeg kan dusje selv, jeg kan gå på do selv, jeg kan kle på meg selv, og jeg kan pusse tennene mine selv. Og jeg betaler regninger selv, og klarer det helt fint. JEG KLARER MEG HELT UTMERKET SELV. Uten at folk skal fortelle hva jeg skal og ikke skal. Hva jeg burde gjøre og hva jeg ikke burde gjøre. Og uten at folk skal fortelle meg hva jeg trenger hjelp til og ikke hjelp til. Jeg vet heeelt selv hva jeg vil og ikke vil, hva jeg burde og ikke burde. Og jeg trenger ikke hjelp for jeg klarer å ta vare på meg selv, og vet hva som skal til. Og for det første så klarte jeg mopedlappen med glans på 2 forsøk, med bare 2 feil. Og jeg har den enda, så er jeg heller ikke noe fare for andre trafikanter eller meg selv. Jeg klarer å følge med på veien, og bruker blinklys når jeg skal og stoppe når jeg skal. Og jeg klarer å kjøre forbi syklister, og biler klarer å kjøre forbi meg. Og jeg klarer å lese skilt. 

Jeg vet ihvertfall ên ting. Og det er at når diagnosen fjernes fra papirene, så vet jeg så godt hvem jeg skal smile opp i ansiktet og vise fingern. For nå har det gått så langt tid, at jeg gleder meg til den dagen! Om dere har hørt ordtrykket " Hvis du ser meg smile, så planlegger jeg hevn, og hvis du ser meg le, så har jeg allerede gjort det". Er det noe jeg gleder meg til så er det det. For da vet dem at dem har tatt så grundig feil av meg, og vet at jeg har vært forhåndsdømt og feildiagnosert helt siden fjerde klasse, og ødelagt alle planene mine og lagt dem i grus. 

Folk vet ikke hvordan jeg er i hverdagen. Folk vet ikke åssen jeg er hjemme eller åssen person jeg er, bortsett fra de nærmeste som ser meg hver dag både i samfunnet og hjemme, Så hvordan kan man si at jeg ikke kan være ut i samfunnet alene, eller klare husarbeid hjemme? Hva vet dem om det? Dem kan kjenne meg på skolen som ei sjenert jente. Men det er ikke nok til å dømme meg ut i fra papirer. Og habiliteringstjenesten kjenner meg så langt i fra. Dem trur dem kjenner meg i løpet av 5 timer pga noen tester. Og sier til meg at det er ikke alle voksne som klarer alle testene heller, så noe feil har man lov til. Vell.. Egentlig ikke. Etter 5 timer, så setter dem diagnose på meg som har med livet mitt og hverdagen min å gjøre! Dem har ikke sett meg i hverdagen eller sammen med andre mennesker. Dem har ikke sett meg i jobb situasjon eller andre steder. Dem har sett meg sitte på en stol, konsentrert og sjenert og redd for å feile. Og setter en diagnose på meg pga jeg er sjenert og redd for å feile. Men blir jeg hørt? Langt i fra. For dem så er det ikke noe som heter sjenert, og dømmer andre utifra 5 timer dem får med personen. Med nesten ikke snakking engang. Dem vil ikke bli kjent med meg en gang og høre om meg. Men ut ifra testene så trur dem at dem kjenner meg som person. Mer en jeg kjenner meg selv tydelighvis. Jeg skal bare si èn ting, og det er at jeg kjenner meg selv 100%. Dere kjenner meg 2%. Så ikke kom å døm meg og andre, og bare sett diagnose på folk. 

Jeg vet den ikke er sann, og likevell så skal den ødelegge meg og fremtiden min! Ikke tru at jeg er meg selv 100% når jeg sitter hos dere på habiliteringstjenesten. For jeg gir ikke 100% av meg selv med dere.For dere har ikke noe behov for å kjenne meg som ett menneske. Skal si en siste ting: Dere vet ingenting om meg. Det er så utrolig mye dere ikke vet om meg. For dere har ikke sett meg hver dag og hvordan jeg fungerer i hverdagen. 

Hvis dere har noen spørsmål, så er det bare å kommentere! Del gjerne innlegget videre også! 

LETTERE PSYKISK UTVIKLINGSHEMMET

Hallo allesammen! I dette innlegget tenkte jeg at jeg skulle fortelle hvordan jeg fikk satt lettere psykisk utviklingshemmet, og litt om hvordan det har vært å leve med en diagnose man rett og slett ikke har, og alle er sterkt uenig i den. 

Jeg har alltid vært stille og beskjeden. Alltid vært sjenert og redd for å gjøre feil. Ihvertfall når jeg vet at noen sitter rett ovenfor meg og skal se nøye etter åssen jeg gjør ting og se meg rett inn i øyne. Alt startet på barne og ungdomsskolen jeg gikk på. Jeg nevner ikke navn, da må dere evt spørre meg privat. Jeg gikk i fjerde klasse, da en lærer på skolen spurte moren min om hun kunne ta meg med på en utredning for å se hva jeg trenger hjelp til på skolen av fag og andre ting, og sa at det var greit for dem å vite, for da vet dem hva dem skal gjøre og hva slags mål de kan gjøre for elevene. Og moren min sa ja til det, så jeg fikk en time til habiliteringstjenesten. Jeg visste ikke hva jeg gikk til, jeg var ganske nervøs og visste ikke hva slags tester det var, men jeg bare ble med. Jeg gikk tråsalt i fjerde klasse og visste ikke så mye om sånne ting. Jeg satt der i 5 timer med bare 10 minutters pause der jeg kunne hente meg kakao for å våkne. For det var tidlig på morningen jeg hadde time. Og de damene som var der plutselig stilte meg mange spørsmål. Som for eksempel sa masse tall som jeg skulle huske baklengs, så ramset hun opp masse tall igjen som jeg skulle huske forlengs. Så ga damene meg ett ark med masse krusseduller, som jeg kunne se på i 30 sekunder så tok dem bort arket, så skulle jeg tegne så mye jeg husket fra tegningen. Dem leste også en barne bok for meg, så skulle jeg fortelle så mye jeg husket fra historien. Så satt dem meg på en test der dem skulle sjekke hvilken hånd som var raskest. Der jeg skulle ta klosser oppå noen pigger med den ene hånda, også var det neste hånda etterpå. Og var mange andre tester. Testen tok 5 timer, og jeg ble endelig ferdig. Vi fikk resultatet noen dager etterpå, da mamma kommer til meg og forteller meg at fikk resultatet moderat psykisk utviklingshemmet. 

Jeg skjønte ingenting. Når jeg hørte det så trudde jeg at jeg var en handicap når jeg hørte det ordet der. Det var veldig brutalt for meg og høre. Mamma stilte meg spørsmål om jeg kjenner meg igjen i det som står på moderat psykisk utviklingshemmet, for vi søkte denne diagnosen opp på nett. Der den diagnosen tilsier å være at man må kunne få støtte til å leve og arbeide ut i samfunnet. Samtidig som det stod at man ikke har evnen til å utvikle språk og evnen til å uttrykke og forstå språk. Og at man rett og slett ikke klarer å pleie seg selv og må ha hjelp. Noe jeg var sterkt uenig i. For jeg var bare en stille og beskjeden jente på skolen i fjerde klasse som ble mobbet av elever og lærere som var redd for å gjøre feil. Bare redd for at noen skulle le av deg hvis du svarte feil i klasserommet. 

Når lærerne fikk vite den diagnosen så tok dem meg ut av klassen og alle fag og satt meg i ett grupperom. Dem ville ikke lære meg noen ting. Dem ville ikke sjanse på valgfaget Tysk, for de var ikke sikker på at jeg klarte dette. Jeg ble lovet å ha tysk timen, for jeg elsket tysk av hele mitt hjertet. Men jeg ble tatt ut første timen før timen i det heletatt hadde startet. Så I steden på skolen så måtte jeg ut i skolegården for å plukke søppel etter andre elever imens de satt inne og lærte engelsk, matte, naturfag, sammfunnsfag, norsk, valgfag, ja, what ever. Jeg måtte bli med på kino. Og jeg ville ikke på kino i skoletiden. JEG VILLE LÆRE! - De skulle " lære" meg å plante blomster. Herregud, alle kan vel ta litt frø oppi jord med litt vann på? Det var flaut. Veldig flaut. Jeg måtte rydde etter lærerne på lærerværelse. Det var ofte vi ikke hadde lærer, men ingen sa i fra. Ikke det at vi lærte noe når vi hadde lærer heller. Så det var ofte jeg ble bedt om å dra hjem fordi lærern ikke kom eller var syk eller på ferie. Så jeg satt nesten hele skole dagen inne i ett klasserom og tegna. Jeg kunne jo ikke lære ting på egenhånd. Jeg trengte jo hjelp. Men ingen ville hjelpe meg, og jeg fikk ikke lov til å være i klasserommet for da måtte de bruke så mye tid på meg. Men de trengte ikke det. Jeg kunne gjort de samme oppgavene som de andre. Men de trudde ikke jeg klarte noen ting. 

Tiden gikk med den samme diagnosen, og jeg startet i 7 klasse. Da vi skulle starte med mat og helse på skolen. Plutselig en dag så kommer det 2 damer inn og 1 mann som gikk rundt og skreiv på en blokk og så på alle sammen. Og vi fikk beskjed om at de skulle se hvordan miljøet var på kjøkkenet og se hvordan vi jobbet. Så jeg tenkte ikke noe mer over det. Jeg skulle lage skoleboller. Og disse menneskene kom veldig mye til meg. Men jeg forstod ikke hvorfor. Jeg trur ikke jeg tenkte så mye på det. Jeg trudde fortsatt at de så på alle sammen. Og som sagt så blir jeg nervøs når folk skal henge over meg og se hvor mye jeg tar oppi melk oppi litermålet. Jeg kom hjem igjen. Jeg fortalte til mamma at det kom noen mennesker inn og skulle vurdere klassen. Og mamma sier " Dem vurderte ikke hele klassen" Og ser nesten litt trist ut. Da hun fortsatte å si " PP Tjenesten kom for å vurdere deg. " Jeg skjønte ingenting. Jeg husker jeg spurte " Hvordan vet du det?" Så svarer mamma " Skolen fortalte dette til meg, og fikk streng beskjed om å ikke fortelle noe til deg, i tilfelle du skulle gjøre noe annerledes. Men jeg hadde lyst til å fortelle det". Jeg ble skikkelig sint, for jeg trudde jeg hadde krav på å vite det siden dette gjaldt meg. 

Etter noen dager fikk vi svar, at jeg var veldig usikker og trengte masse hjelp. Jeg var selvfølgelig usikker. For jeg var som sagt redd for å gjøre feil, så jeg ventet bare på at noen skulle si noe. Om jeg gjorde det riktig.

Det var ikke så lenge etterpå jeg skulle på en ny utredning. En ny test. Nye 5 timer med bare 10 minutters pause der jeg kunne hente meg kakao. Og man blir ganske sliten i løpet av dagen når man nesten sitter der i strekk mer eller mindre. Det var fortsatt på habiliteringstjenesten men da var det noen andre som tok testen på meg. Og det var de samme testene som dere leste ovenfor. Jeg fikk svar etter noen dager. Og det stod at jeg var feil testet og fikk diagnosen Lettere psykisk utvklingshemmet. Jeg var ikke fornøyd. Ikke fornøyd i det heletatt, for nå visste jeg mye mer hva den diagnosen tilsier og har lest meg opp på den diagnosen. Jeg gikk i 7 klasse, og visste mer. Den personen som tok testen på meg sa at jeg ikke kunne ta billappen eller mopedlappen da det var farlig for andre i trafikken. Jeg bestod mopedlappen med glans, men noen måneder senere sender fylkesmannen ett brev om at jeg skal frataes mopedlappen. Det godkjente jeg ikke. Jeg dro til legen min og fortalte om situasjonen og han var for det første sterkt uenig i den diagnosen. For han har kjent meg helt siden jeg gikk i bleie, og han har ALDRI sett noe tegn til noe diagnose. Moren min sendte brev til han som lærte meg opp til mopedlappen. Og han skreiv videre melding til fylkesmannen og sa at jeg klarte mopedlappen med glans og er flink i trafikken og får med meg alle skilt og ga masse skryt til meg. Da svarte fylkesmannen tilbake og sa at han beklaget seg for det han sa og at jeg kan få beholde lappen. 

Årene gikk med diagnosen, og det var ikke det med mopedlappen som nesten ødela. Jeg ble også gravid. Jeg startet en mammablogg for å fortelle hele verden at jeg var gravid, og jeg var så stolt. Da var jeg 18 år, og ferdig på ungdomsskolen for noen år siden. Det gikk 1 uke. Og barnevernet ringer og sier dem har fått en bekymrings melding fra barne og ungdomsskolen som hadde gått inn på bloggen min og sett at jeg var gravid. Dem syntes det var bekymringsfullt fordi jeg hadde tråsalt den diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet. Der startet helvette, løgner, lurerier, og tvang. Og det som skjedde står det i det forrige innlegget, og det var da det endte med at jeg mistet min største kjærlighet og mitt eneste barn. PGA en diagnose jeg prøver å motbevise at jeg ikke har! Det er bare folk som har gitt meg opp etter det dem leste i papirene. 

Jeg tok en ny test i ettertid, da satt jeg i 3 timer. Og det var de samme testene. Og på slutten av dagen så fortalte han at jeg ikke har den diagnosen, men han kunne ikke fjerne den, fordi det hadde ikke gått så langt tid siden forrige test. Så jeg måtte komme tilbake når det hadde gått 2 år og ta testen på nytt, for da kunne han fjerne den. Det gikk mange rettssaker jeg ikke kunne si " Hallo, jeg har den ikke lenger og jeg har aldri hatt den" Jeg måtte komme med å si " Det står at jeg har den, men jeg og alle rundt meg, til å med fastlegen min er uenig i den". Fastlegen min sendte en ny henvisning til samme person om å utrede meg på nytt. Men han nektet. Han brukte unnskyldningen med å si at den ikke kan bli borte og at jeg har brukt opp sjansene mine.

Jeg skal nå få time til en ny test. Jeg vet ikke når, men det er på helsehuset for å ha en samtale med ei dame først. Hun virket ihvertfall veldig hyggelig. Hun hadde pratet med advokaten min, og hun ville møte meg først for å høre mer om saken. 

Hvis det er noe dere lurer på, så er det bare å kommentere. Og del gjerne innlegget videre! 

MØDREHJEMMET VAR DE 2 VERSTE MÅNEDENE I MITT LIV


Hallo alle!
Nå er jeg en tur hos mammaen og pappaen min på grillings. Og det er veldig koselig, vi har akkurat spist og det var veldig god mat også! Så nå sitter jeg her i sofaen og er klar for å komme med ett nytt innlegg! I dette innlegget skal jeg fortelle hvordan oppholdet på mødrehjemmet var. Hvordan vi ble behandlet, hva dem sa, og hva dem mente. Vi ble først og fremst tvunget til å dra på mødrehjem som var 3 timer unna all nettverk. Både familie og venner, da barnevernet mente at ingen kunne forstyrre oss, og ville ikke at vi skulle få besøk så ofte. Samtidig sa dem at vi ikke måtte knytte oss til barnet. Og det irriterer meg grenseløst at jeg ikke skjønte det var noe muffins når dem sa det. 

Etter fødselen så var jeg i 5 lange dager på sykehuset. De nervepirrende 5 dager, da jeg ikke visste hva som ville skje. Jeg var livredd at dem skulle lure oss og bare hente han på sykehuset uten for varsel. Var ihvertfall nervepirrende når de bestemte seg for å komme på besøk for å hilse på gutten min. Det var for det første en pinlig stillhet, for jeg hadde ikke så mye å snakke med dem om. 

Etter 5 dager så var det avreise til mødrehjemmet. Vi satt bak med gutten vår i bilen på vei oppover, og jeg husker det så godt at jeg skulle tru det skjedde i går. Gutten vår lå å sov meste parten av bilturen. Vi dullet med han, snakket med han, og vi gjorde ikke noe annet enn å bare se på lille solstrålen som satt i setet sitt og sov så fredelig. 

Da vi ankommer mødrehjemmet kl 12, det første dem sier til oss er at vi måtte ta dette veldig alvorlig, og at vi måtte tenke på at vi kan risikere å miste barnet vårt. Det var jo veldig betryggende at det er det første dem sa til oss. Jeg ville nesten bare gå og snu i døra, og bare dra hjem igjen. Møte varte ca en times tid, så dro barnevernet igjen, og moren min dro igjen for hun var med på møte, og har vært med på alle møter. Da var det plutselig meg, Nicholas og pappaen med de ansatte på mødrehjemmet. Så fikk vi beskjed om å gå på rommet våres å slappe av, siden vi var ganske slitne alle 3 etter en fødsel. Så dem sa vi kunne være for oss selv en stund. Det gikk 10 minutter så kommer det ei inn på rommet og gir oss en slags "døgnklokke". Der vi skulle skrive ned når han fikk mat, når han fikk stell, når han våknet, og når han la seg. Det skulle vi liksom huske på, når det viktigste var at vi skulle være sammen med sønnen vår. Og etter vi fikk den "døgnklokka" så måtte vi ut i TV stua som det het for å være sosial. Så det var jo ikke mye tid vi fikk sammen før vi ble avbrutt. Og moren min hadde jeg kontakt med under hele oppholdet, så hun vet nøyaktig hva som skjedde hun også.

Vi måtte opp kl 8 om morningen, og gjøre oss klar til kl var 9, for da skulle dem se på stell. Uansett om vi stod opp 2-3 ganger i løpet av natta for å gi sønnen våres mat og stell. Til å med rett før 9. Men da måtte vi stelle han på nytt rett etterpå, for det skulle dem se på, og dem sa han hadde gjort noe i bleia. Og jeg er påståelig og sier at han ikke har gjort noe, for jeg har nesten akkurat stelt han. Men det ble helt stille fra dem når dem så at det faktisk ikke var noe i bleia, og bare sier " Ja han hadde faktisk ikke det". Vi hadde pratestunder med han under stell og dullet med han. Men det var ikke alltid like enkelt da de som jobbet der skulle ta over pratingen og avbryte oss imens vi snakker. Det var sinnsykt irriterende! 

Vi hadde frokost, lunsj, middag, og kveldsmat til faste tider hver dag. Og jeg fikk skryt av at jeg var så flink til å lage mat. Jeg lagde vafler til dem, og andre kaker, og dem syntes det var så godt. Og ellers fikk vi mye skryt at vi var så flinke med han, og dem så at vi var glad i han. Vi hadde pratestunder hver dag, vi hadde musikkstunder, og vi gikk turer hver dag, ned til byen eller til lekeplassen for å få litt pusterom, for også å glemme at vi faktisk var under en utredning. Eller.. Utredning å utredning. Alle virket skikkelig hyggelige der. Trudde vi.. Dem spurte oss om de skulle hjelpe oss med å brette tøy, da dem så at jeg stod og gjorde det. Og jeg tenkte at det var snilt av dem, så jeg tenkte at du kan godt hjelpe til hvis du ikke har noe annet å gjøre. Det var bare hyggelig tenkte jeg, men jeg hadde klart det selv. 

Vi var på helsestasjonen hver 2 uke, og vi fikk skryt av helsesøster at vi hadde så fine pratestunder under stell, at vi så han så fint i øyne og behandler barnet veldig bra. Og en fra mødrehjemmet ble ALLTID med, og hun hørte alt helsesøster sa. 

Men.. 

Så kommer helvette.. - Unnskyld ordbruket. - Dem endret meninger like fort som folk bytter truser! Og dette skjedde etter dem faktisk leste om den såkalte diagnosen jeg har som heter " lettere psykisk utviklingshemmet". Noe som jeg og alle rundt meg er uenig i. Til å med fastlegen er helt uenig i den! Når gutten våres ligger i vogna og sover, så kommer det ei dame og sier at   "Når han våkner og sutrer litt, så bare la han ligge der. Det er sunt for han å se seg litt rundt å sutre litt". Vi tok hun på ordet, og stolte på henne. Og litt senere så sier dem til oss at vi er treige med å reagere når han våkner, og vi bare sitter å ser på tv og lar Nicholas sove hele tiden. Og dem lurte på om vi likte best når Nicholas sov hele tiden. - Ehhh, nei? Unnskyld meg, men så vidt jeg vet så sover spedbarn ekstremt mye om dagen. Dem kan bare sovne de, uansett. Vi vil jo selvfølgelig at han skal være våken, for da kan vi være rundt han hele tiden og vise masse kjærlighet og glede, og kile han litt, prate og kose. Men Nicholas trengte søvn. For han er nok sliten etter fødsel han og, og uansett så blir barn trøtte etter dem har fått stell og vil ha mat, og blir mett og god i magen sin. 

Jeg fikk omtrent ikke lov til noe med Nicholas etter dem fikk greie på diagnosen. Barnefaren fikk ikke lov til å betale regninger. Han fikk knapt lov til å gå i dusjen eller gå bort i det hele tatt, fordi han måtte være en "pappa" for meg og passe på. Hvis jeg skulle gå tur med Nicholas på butikken så måtte han bli med, for jeg kunne bare miste vogna i veien i følge de, så det var ikke trygt. Tilslutt begynte dette å gå for langt. For plutselig så var vi ikke flinke til noe. Vi snakket tydelighvis ikke med Nicholas. Og i mens vi lagde mat, så var det gærent at han lå i leke grinda og koste seg i sitt eget selskap og lagde så fine lyder. Vi kunne ikke gå ut etter klokka 23:00. Det kunne vi vel ikke fra dag 1. For de satt på alarmen, sånn i tilfelle vi ikke skulle gå ut. Tilslutt så prøvde jeg å ringe barnevernet for å fortelle situasjonen, og høre om hva vi kunne gjøre. 

Det var ikke mye hjelp å få, for de tok ikke mobilen. Jeg kontaktet mamma for å fortelle situasjonen. Og hun ville at vi skulle pakke og at hun kunne hente oss. Vell.. Hadde det vært så enkelt. Vi kom oss ikke noen vei etter klokka 23:00, og vi kunne generelt ikke gjøre dette da det mest sannsynlig forverret situasjonen. Men ettervært så ringte barnevernet til mødrehjemmet for å fortelle at vi hadde ringt, og lurte liksom på hva vi lurte på. Han mannen kom inn og ga meg mobilen. Men jeg måtte rett og slett si at det ikke var noe alikevell. For han gikk ikke. Han skulle stå der å høre på samtalen. Så da fikk det bare være. 

Så kommer det en kveld, der en mann kommer bort til oss på kvelden og setter seg i sofaen med oss og sier " Det er møte med barnevernet i morgen kl 12." Vi skjønte ingenting. Det var jo ikke så lenge siden vi hadde møte med barnevernet. Så vi prøvde å spørre om hva møte skulle dreie seg om. Men det fikk vi ikke vite. Men han så ikke akkurat glad ut. Så da var resten av kvelden ødelagt, og vi begge spekulerte på hva møte kunne være, og vi fikk ikke sove på en god stund. Det var den verste natta noensinne. 

Dagen der møte skulle være kom. Og vi hadde ikke fått greie på noe. Ikke når jeg spurte ihvertfall. Så barnefaren bestemte seg for å gå inn på kontoret for å spørre om hva møte skulle handle om. Og han kommer gråtende inn på rommet igjen og jeg roper ut hva som er galt og hva som skjer. Han får ikke ett ord ut og jeg begynner å gråte jeg også. Etter en stund sier han " De kommer og tar Nicholas". Jeg tenkte WHAT? De sier at vi er flinke og tar godt vare på Nicholas, og gir han masse stimuli, kos, kjærlighet og omsorg. Men nå etter dem fikk greie på diagnosen så sier dem at vi gjør det dårligere og dårligere og ALT er feil? Vi glemmer plutselig å gi han mat, vi gir han ikke stell, glemte å gi medisiner da han var syk, og han hadde blåmerke i hodet dem så misstenksomt på. UNNSKYLD MEG, men jeg prøvde å fortelle at gutten våres satt fast under fødselen, så han fikk ett blåmerke i hodet. Og vi ga han alltid mat og stell og glemte ikke noen ting! Unnskyld meg, men selvom vi ikke alltid GADD å skrive på den dumme døgnklokka deres, så betyr det ikke at vi ikke gjorde det vi skulle! 

Jeg ringte mamma og fortalte at de kommer for å ta Nicholas og spurte hvor dem var. Dem var 1 time unna, men farten økte da jeg fortalte dette. Og lillesøstern min ble med. Men jeg fikk beskjed om at lillesøsteren min ikke kunne bli med for dette ble dramatisk. Men var det noe jeg dreit i så var det det. Lillesøsteren min ville si hade, så jeg lot hun si hade! Jeg lot hun se han for siste gang. 

Barnevernet kom, og de forsvant inn på ett møte med de ansatte på mødrehjemmet. Vi fikk ikke være med på det og måtte vente 1 time. Da dem skulle ha møte med oss, så hadde de allerede bestemt seg for å ta Nicholas. Vi prøvde å fortelle hva som skjedde, men barnevernet satt der i sin høye hest å gliste oss opp i trynet og sa at dem allerede har funnet ett fosterhjem. Moren min foreslo at han kunne være hos dem, men det gikk heller ikke fordi hun hadde så stort TEMPERAMENT? Jah. Hva forventer dere da? Skal si sitte å smile som en sol og godkjenne dette? Eller er det lov å reagere her i verden og si sine meninger i en slik situasjon?! Hva faen hadde dere gjort?

Møte ble over, og vi måtte pakke ferdig og være ute til kl 15:00, for da kom en annen familie. Dem prøvde å få i meg mat. Men jeg var ikke sulten. Dem prøvde å tvinge meg, men da kom barnefaren og tok maten og kastet den i søpla. For hvem vil vel SPISE når man opplever sånt? Jeg gikk inn på badet med lille gutten min, og låste døra. Og satt der med han alene. Ingen skulle ta han. Han var min.. Helt til sjefen på mødrehjemmet banket på døra. Vi måtte komme ut, sette nicholas i setet og barnevernet tok han og satt han i bilen dems. Og en av de ansatte måtte kjøre oss hjem, for det fikk ikke moren min lov til. Han skjønte jeg var irritert, frustrert, sinna og lei. Jeg sa ikke ett ord. Ikke ETT ord. Han stilte meg masse spørsmål og prøvde å vise at han skjønte hvor vondt det var. Men det var det at han skjønte ikke en dritt. For han har ikke opplevd det selv. Jeg var endelig fremme hos mamma og pappa og smelte igjen døren når han prøvde å ta meg i hånda. Var så lei av å sitte i bilen, så jeg sov helt til jeg var fremme. Eller lettere sagt så gråt jeg meg selv til søvne. Og jeg sleit med å spise i flere dager, bare ett par biter hver dag. Jeg gråt meg i søvn flere ganger om dagen. Og jeg var helt ødelagt. Jeg hadde ikke energi, jeg hadde ikke krefter, og tilslutt så gråt jeg så mye at jeg hadde ikke flere tårer å gi. Det ble bare så sårt i hjertet isteden. 

Det var de verste 2 månedene i hele mitt liv! Vi ble behandlet så dårlig. Jeg ble behandlet som ett barn som ikke fikk lov til noe, og jeg følte meg skikkelig verdiløs. 

Hvis noen har noen spørsmål, så er det bare å stille spørsmål hvis det er noe dere lurer på og vil ha svar på! Så kommer jeg til å lage ett innlegg om det. Del gjerne innlegget videre også ♥


 




 

HVORFOR SITTER DU Å GRÅTER EGENTLIG?

Det er vel egentlig jeg som skal sitte å gråte? Bare synd at jeg ikke klarer å gråte når jeg sitter foran mange folk, for jeg liker ikke å vise følelser og se svak ut.  Men innerst inne når jeg sitter i vitneboksen.. Det er ubeskrivelig. Det er smertefullt. Det er sårt. Og det river i hjertet mitt, og jeg skjelver i stemmebåndet. Men hvorfor sitter DU å gråter? Om han kommer tilbake til oss, så er det ikke DITT barn du mister. Da får jeg tilbake MITT barn. Som jeg har fått frem til verden! Du sier at det er sårt hvis dere mister sønnen vår, for da skader det barna DERES. Unnskyld meg, men hvorfor blande barna dine inn i vår sak? Du må dessverre godta at det ikke er ditt barn, det er noen andre sitt barn, nettopp VÅRT barn. Dere vil nok ikke ha kontakt med oss i det hele tatt, for dere vil at Nicholas skal glemme oss, for det har vi skjønt for lenge lenge siden. Men det kommer ikke til å skje. For det er fortsatt vårt barn, og vi kommer alltid til å Elske sønnen våres, og han skal få vite at mammaen og pappaen hans har kjempet og kjempet for å få han hjem. Det har snart gått 3 år allerede!

Hvis dere hadde vært i samme sko som meg, så hadde du skjønt hva jeg pratet om. Men det skjønner dere ikke, for det skjer jo ikke dere. Dere er jo ms. and mr. Perfect, og skal tru dere er de beste foreldrene/fosterforeldrene i verden som kan alt og mer enn andre foreldre.

Dere burde egentlig blitt glad hvis vi hadde fått tilbake sønnen vår. Dere skulle egentlig støttet oss litt, og håpet på at han kom tilbake til foreldrene. For dere vet vel at det beste for barn er å være hos sine biologiske foreldre? Det vet vel alle. Ellers så er dere født på en annen planet enn meg og resten av folket i hvert fall. Det håper jeg vi kan si oss enig om! Fra starten så skulle dere informert barna deres at det kan hende han må tilbake. Men dere gjør ikke det. Dere sier han er en lillebror, og vi er "gjester". Dere burde visst dette, for dette kommer til å slå tilbake på dere en dag før eller siden.

Og på samværene for eksempel. Hvorfor se så sjalu ut? Ville dere vært mammaen og pappaen hans? Det ville dere nok. Men som sagt, sist jeg sjekket på papirene så er vi foreldrene, og vi kommer til å forbli det og det kommer ikke til å forandres. Og hvorfor være så redd egentlig? Bare vi går ut med sønnen vår en tur, og dere ikke ser oss, så trur dere vi tar den første bilen vi ser og stikker? Unnskyld meg, men hadde det bare vært så lett. Vi er ikke dumme heller. Og uansett, når vi kommer på samvær, så sier jeg mamma så mye jeg vil. For jeg er mamma. Jeg kan si " kom til mamma" så mye jeg vil. Jeg kan si " Mamma elsker deg så høyt" så¨mye jeg vil. Jeg kan si " vil du bli med mamma ut å leke" Så mye jeg vil. Jeg kan si " nå skal mamma ta på deg sko" så mye jeg vil. Jeg kan si " kom på fanget til mamma" så mye jeg vil. For jeg er mamma til Nicholas. Så ikke kom her og si at jeg skal gå på FORNAVN, for det skjer ikke. Dere får heller gå på fornavn dere, for det skulle dere gjort for lenge siden.

Og når vi har samvær med sønnen vår, så hold deg på kjøkkenet du. Du trenger ikke å komme å "passe" på, eller avbryte å følge med. Slapp av, Vi skal ikke slå han. Vi skal ikke kaste han i veggen, og vi skal ikke være slemme i seg selv. Vi skal vise kjærlighet og omsorg! MASSE kjærlighet og omsorg! Vi bare leker med han, vi snakker med han, og koser med han. Så ingenting å være redd for.


Nicholas koser seg når vi kommer. Han vil ut å gå tur og vil vise oss alt. Han kommer å nusser oss på kinnet og han kommer og gir oss kos. Han kommer å hopper på oss på trampolinen, og han sier mamma og pappa. Han løper til oss å skal tulle. Han tuller med at han skal gi oss klem, og gliser lurt til oss og løper fra oss, og løper tilbake og er det samme igjen. Og han syntes det er morsomt når vi løper etter han og bare stjeler en kos. Han vil at vi skal hjelpe han med å bygge opp lekene for han, også ber vi han prøve selv, og det syntes han er veldig stas. Når han hopper oppå meg og tilfeldigvis kommer oppå brystet mitt der hjertet ligger, så blir han helt rolig. Akkurat som da vi hadde han. Han sovner på sekundet for han kjenner igjen hjertebankene mine. Han vil ikke gå vekk der i fra. Det ender med at han legger seg legger opp nesten ved halsen min.

Så vennligst ikke prøv å ødelegge dette. Han vet at vi er foreldrene hans, han vet at vi er glad i han og unner han ALT godt i livet! Og er det EN ting dere ikke skal ta fra oss. Så er det at vi er så heldige at vi er mammaen og pappaen til verdens herligste, godeste, verdens beste sønn Nicholas. Og vi elsker han høyere enn himmelen tilbake, og jeg angrer ikke ett sekund på at han kom til verden!


 

 

HVA? ADOPSJON?

Ja.. Hvor skal jeg starte? Det er en veldig sjokk beskjed for foreldre å høre dette, når barnevernet plutselig sier.. " Vi har tatt vurderingen i å adoptere barnet deres, og at fosterforeldrene skal bli mammaen og pappaen til Nicholas på ordentlig".. Det er sånn.. Hva skal man si? .. Så begynner dem å si .. " Sier dere ja til dette, er det det beste for barnet deres, og sier dere nei så gjør vi det uansett". Da blir det sånn at skal man si ja frivillig eller må man si ja med tvang? Det kommer ALDRI til å skje frivillig. Tenk hvis dem får igjennom en adopsjon. Hva skjer etter det? Får vi ikke se våres egen sønn før etter han har fylt 18? Blir til å med samvær borte? Mister jeg virkelig mamma retten og alle rettigheter? 

Det er en ting å hakke på i det barnevernet sier. Sånn som " Sånn at de blir mammaen og pappaen til Nicholas på ordentlig". Jeg skal si EN viktig ting: Dere blir ALDRI mammaen og pappaen til Nicholas på ordentlig. Det er VI som er mammaen og pappaen hans på ORDENTLIG. For sist jeg sjekket så var det JEG som lå på sykehuset og fødet lillegutt. Og IKKE fostermor. Om dem får igjennom den adopsjonen og hvis vi eventuelt får samvær, så kommer jeg til å si mamma. Jeg kommer til å proppe huet til foster foreldrene og gni det inn at jeg er mamma. Kommer til å si mamma i hele samværet bare for å irritere. For adopsjon i seg selv er uaktuelt, og det godtar jeg bare ikke. Jeg godtar ikke at ANDRE skal si mamma og pappa, når det er VI som er mamma og pappa. Han er våres lille gutt, og våres kjøtt og blod 100%, og ingen kan ta fra oss den rollen UANSETT hvordan man vrir og vrenger på det. 

Vi er ikke kriminelle. Vi er ikke rusmisbrukere, ELLER alkoholikere. Og det ENESTE dere begrunner adopsjon med er at han har knyttet seg?! Var det alt? Var det SÅ våres feil at dere stjelte han 2 måneder gammel? Dere så oss ikke en gang, dere trudde ikke på oss eller gadd ikke å høre på oss når vi prøvde å fortelle hva faktisk vi opplevde på mødrehjemmet. Dere hørte bare på side av sin historie. Noe skurrer her, og jeg vet hva det er. Dette har blitt planlagt fra DAG 1. Dere har planlagt dette hele tiden. Nicholas skal få vite hvem jeg er, og hvem som er moren og faren hans, om dere nekter oss å se han eller ikke. Jeg kommer. BARE for å fortelle at jeg er mamma og han er min. Og han skal komme tilbake. han VIL komme tilbake. Når han får høre hvordan dere har opperert og planlagt dette her. 

Det blir ett møte til med barnevernet der vi garantert får ett ark forrand oss med å godkjenne adopsjon. Men det kan dere bare glemme. Kommer til å rive det i to å gå. Og dere sier vi skal tenke nøye igjennom dette. Vettu hva, jeg er ferdig tenkt for lengst jeg. Jeg trenger ikke å tenke en gang, for jeg kommer ikke til å skrive under en adopsjon. og IHVERTFALL ikke frivillig! 

Jeg er sta, og jeg kommer til å forbli sta. Er jeg mamma, så er jeg mamma. Ikke du. Ihvertfall ikke til MITT barn. Som jeg har båret på i 9 måneder, og ligget i sykehus senga og fødet, UT av meg. Han kom ikke fra deg. bare så du vet det. 

Og ikke er dere flinke fosterforeldre heller. For ikke sender dere oss meldinger innimellom og forteller hvordan det går med sønnen vår, og når vi kommer på samvær, så får vi tilsnakk hver gang og får beskjed om at vi ikke kan kalle oss mamma og pappa for sønnen vår, for da blir han forvirra om hvem som er sine foreldre. Og når vi kommer i bursdagen hans for å være med HAN, så sier dere ikke i fra til barna deres at det er VI som skal ha alene tid med han. Da setter vi veldig liten pris på at barna dine skal komme til Nicholas hele tiden for å leke. Det er koselig at de leker sammen,  unner sønnen vår det. Men det er bare det at når vi kommer,  så hadde vi satt pris på om dere fortalte barna deres at foreldrene til Nicholas kommer på besøk og skal få litt alene tid med han den tiden vi er der. Det burde ikke være for mye å be om. Når vi kommer, så er det oss og sønnen vår. Så er det faktisk veldig dårlig gjort at dere kommer til Nicholas i mens vi er der og sier mamma og pappa. For hvem har sagt at dere er mammaen og pappaen hans? Hvordan trur dere han kommer til å reagere den dagen han faktisk får vite at dere ikke er foreldrene? At det er vi i steden? Trur ikke akkurat dere får en blid gutt. Så dere har bokstaveligtalt driti dere ut. Sannheten kommer for en dag er det noe som heter. 

En ting til jeg skal si før jeg avslutter innlegget: Dere er ikke mammaen og pappaen til sønnen VÅR, at dere skal adoptere han er uaktuelt, og om dere blit kvitt oss? ALDRI. Vi kommer. Om dere VIL eller EI. 

Gjerne kommenter og del innlegget videre! ♥
 

 

FRA MAMMASOM18! ~ I'M BACK

Hei igjen! Veldig lenge siden sist. Jeg vet ikke om dere husker meg fra bloggen mammasom18.blogg.no som var den aller første bloggen jeg startet da jeg ble gravid. Som jeg dessverre måtte slette da Skolen jeg gikk på sendte bekymringsmelding, for dem hadde lest bloggen min, og fant ut at jeg var gravid. Og sist jeg hadde bloggen som het jeg det samme som nå, mammatilnicholas. Jeg slettet bloggen da jeg trengte en stor pause fra bloggingen, da det ble for mye for meg og mye tanker. Og jeg måtte rett og slett ha mye tid for meg selv til å tenke og finne ut av ting på egenhånd.  

Men nå er jeg tilbake, og jeg kommer til å fortsette med å skrive om kampen mot barnevernet og hva som skjer fremover nå. Det kommer nok til å komme innlegg om hva som skjedde fra starten av også, og helt til nå i dag. Men det blir ikke akkurat i dette innlegget. I neste innlegg så kommer det ut hva som skjer nå i dag og hva planen i frem over er. For eksempel hva barnevernet nå planlegger. 

Hvis dere har noen spørsmål, så er det bare å kommentere å spørre. Jeg er også på facebook, instagram og snapshat, så kan kontakte meg der også! Og ALT jeg legger ut på denne bloggen er lov til å dele videre! Jeg kommer uansett til å skrive det i hvert innlegg jeg skriver. 

Håper dere kommer til å følge med på bloggen, og interesserer dere for det jeg kommer til å legge ut! Header og design kommer også til å bli bedre, men jeg orker ikke å bruke så mye tid og energi på det akkurat nå.